Intrikate nattsvermere

The Silence of the Lambs er en maktutøvelse av de sjeldne. Jodie Foster og Anthony Hopkins løfter det allerede overlegne materialet til nye høyder med deres storspill.

SILENCE OF THE LAMBS 10A

Som du kanskje har skjønt er denne filmen en stor favoritt hos undertegnede. Et ytterst spennende stykke kunstverk som griper deg fra åpningsminuttene, og nekter å slippe deg løs før klimakset sparker deg så hardt i mellomgulvet at du hever etter pusten. Jeg har sett den et antall ganger, og jeg er like forbløffet over hvor godt den holder seg den dag i dag. Faktisk makter jeg ikke å påpeke noen feilskjær i filmen. Det eneste må være at hovedkarakterene er så godt utbrodert at de andre figurene nesten mangler det lille ekstra. Det hjelper også at filmen har en av de mest ressursterke kvinnerollene jeg har sett. Hun er en av de største drivkreftene bak fremdriften av fortellingen. Istedenfor at det er hun som bygger opp de mannlige karakterene, er det her motsatt. Her fremstår hun ikke som den passive og blir ikke en svakere person selv om hun får hjelp fra de mannlige rollefigurene. Det er først og fremst fordi det er hun som fakker og avslører morderen. En tøff, sårbar og mangslungen kvinnekarakter som man ser lite av i dagens filmer. Les videre

Lykkelig fantasi

Jeg starter med en episode fra den tyngste sesongen. Normal Again viser på en utsøkt måte hvor jævlig depresjon er.

Buffy-Normal-Again-buffy-the-vampire-slayer-2154963-1024-768

Vennskap kan av og til gå litt i berg-og-dal-baner. Det samme kan du også si om tv-serier, av og til kan du se på dem til alle døgnets tider, mens andre ganger ser du for mye på dem og du blir lei. Buffy the Vampire Slayer (1997) var min måte å trekke seg tilbake fra livet og samle krefter. Dette er vel noe alle filmer, spill og tv-serier kan brukes til? Avkobling! Etter at jeg ble hekta på serien så jeg den en gang i året. Les videre

Life is Strange – Chrysalis

Den første episoden av Life is Strange er et friskt pust i adventuresjangeren. Spillets fokus på karakterutvikling, mobbing og depresjon gjør at den fremstår litt annerledes enn en del andre i sjangeren.  

life-is-strange-episode-1-impressions

Med Life is Strange hiver det franske utviklerselskapet Dontnod seg inn i adventuresjangeren med et brak. Fra første stund handler førsteepisoden Chrysalis om karakterene, og selv om du finner velbrukte klisjeer her, er likevel rollefigurene godt grunnet. Episoden etablerer fort at den ønsker å ta opp temaer som mobbing og depresjon (mer om dette i episode to). Les videre

Fortidens synder

Kvaliteten beseirer nostalgien og presenterer en utsøkt superheltfilm i form av Days of Future Past. Fra et kjønnsmessig perspektiv er filmen derimot langt fra noe å rope hurra om.

x-men-days-of-future-past-cast

Mitt kjærlighetsforhold til superheltfilmer begynte med X-Men 1 (2000) og 2 (2003). De viste meg at sjangeren kunne blande action med et følelsesmessig spekter og gode karakterer. Jeg mislikte ikke treeren som andre gjorde. Men den hadde flere problemer; for mange mutanter å holde styr på, et plot som ikke var godt nok utbrodert eller rollefigurer med uforklarlige motivasjoner. At Bryan Singer ikke fikk fullført sin planlagte trilogi, så jeg på som blasfemi, når du ser hvordan han skjøtte de to første filmene. Hans oppbygning av The Phoenix Saga begynte sakte men sikkert med nummer én, og skulle avsluttes med et følelsesmessig klimaks i den tredje filmen. Grunnet kontraktproblemer og andre foreliggende problemer, ble Singer byttet ut med Brett Ratner. Selv om ingen av filmene hans er direkte dårlige, og han ei heller er en middelmådig regissør, syntes jeg ikke at Ratners visjoner passet så godt inn i trilogien.

Les videre

Unike barneøyne

En unik film med en ressursterk liten pike som vinner oss over med sin indre styrke.

what-maisie-knew-pic03

For ett år siden kjøpte jeg en Blu-ray til min mor til jul, og jeg mente jeg hadde funnet den perfekte filmen til henne. Som regel når jeg velger en film ut i fra coveret pleier den ikke være bra, men det var et eller annet med fortellingen og hele konseptet som talte til meg. Flere år tidligere hadde jeg sett Kramer vs. Kramer (1979), som handlet om et par som går inn i en lang skilsmissekrangel. I filmen får vi også se hvordan faren prøver å bli en bedre forsørger for sin sønn. Jeg kan ikke huske å ha sett mange filmer som tar for seg dette temaet, og spesielt ikke det synspunktet What Maisie Knew (2012) viser oss. Les videre