Unike barneøyne

En unik film med en ressursterk liten pike som vinner oss over med sin indre styrke.

what-maisie-knew-pic03

For ett år siden kjøpte jeg en Blu-ray til min mor til jul, og jeg mente jeg hadde funnet den perfekte filmen til henne. Som regel når jeg velger en film ut i fra coveret pleier den ikke være bra, men det var et eller annet med fortellingen og hele konseptet som talte til meg. Flere år tidligere hadde jeg sett Kramer vs. Kramer (1979), som handlet om et par som går inn i en lang skilsmissekrangel. I filmen får vi også se hvordan faren prøver å bli en bedre forsørger for sin sønn. Jeg kan ikke huske å ha sett mange filmer som tar for seg dette temaet, og spesielt ikke det synspunktet What Maisie Knew (2012) viser oss. I denne filmen får vi se alt fra synsvinkelen til seks år gamle Maisie: Hvordan hun opplever foreldrenes brudd og hvordan livet hennes arter seg etter dette. Maisie har en rekke voksne rundt seg som «vet» hva som er best for henne. Det er trist å se hvor lite foreldrene tenker på Maisies følelser, og hvordan hun opplever de konstante kranglene mellom dem. Hun er en ganske følelsesmessig sterk liten pike, men til slutt må det si stopp for henne også. En emosjonell film som får en til å tenke over hvor manipulative og egoistiske to personer i en skilsmisse virkelig kan være.

Skilsmissen fra helvete
Som du kanskje allerede har skjønt, handler filmen om seks år gamle Maisie (Onata Aprile). Hennes foreldre Susanna (Julianne Moore), en relativt kjent rockesanger, og Beale (Steve Coogan) en stor kunstforhandler, er i ferd med å ta ut en skilsmisse. Begge to er så besatt på å få det beste ut av denne fadesen, at de er uvitende om hva det gjør med Maisie. Dette er tydelig da vi får flere scener i begynnelsen av filmen hvor de krangler så bustene fyker, uten omtanke for barnet deres som skuer hele oppvisningen. Derfor gjemmer hun seg hos ofte hos barnepiken Margo (Joanna Vanderham), som tydeligvis er mer knyttet til henne enn det foreldrene er. Dette er ikke så åpenbart i begynnelsen av filmen, men etter hvert som fortellingen skrider frem blir de nærmere knyttet. Her er et av filmens store fremhevende trekk; ikke alt er som det ser ut og karakterene utvikler seg deretter. Dette er dessverre ikke alltid tilfellet, og selv om Susanna og Beale får en real oppvekker i løpet av handlingen, fremstår de for det meste statisk. Tidligere nevnte Margo har et forhold til Beale på siden og tenker dessverre ikke alltid på Maisies beste heller. Senere gifter hun seg med Beale. Like etterpå gjør Susanna og Lincoln (Alexander Skarsgård) det samme, noe som viser seg å være et hevnkomplott mot Beale. Dette gjør ikke omstendighetene bedre for Maisie, men som vi skal se vil Lincoln og Margo være lyspunktet i hennes liv.

7

Selv om vi får se foreldrene krangle mye gjennom filmen, får vi aldri se mer enn Maisie tillater oss. Hun har makten i filmverdenen, og derfor følger kameraet alltid etter henne. Genitrekket her er også at kameraet nesten alltid er nede på hennes størrelsesnivå. Det gjør What Maisie Knew unik, da vi sjelden eller aldri ser filmer fra et barns synspunkt. Maisie besitter derfor en indre styrke og en observasjonsevne som er mektigere enn noen andre karakterer i filmen. Hun ser alle de voksne for hva de er, og bruker sin makt for å kunne overleve omstendighetene, som for eksempel at hun helt fint klarer å sitte å tegne mens det er kaos rundt henne eller at hun sover uavbrutt mens Susanna har fest i huset. Det er den komplekse Maisie som gjør filmen så severdig, mens de små øyeblikkene er også med på å gjøre at den er så avhengighetsdannende, som når Maisie trøster en trist Margo som ikke kommer seg inn i leiligheten hun deler med Beale. På dette tidspunktet har Beale gått fra henne, og det påvirker henne enda mer emosjonelt.

Det er også en veldig sterk film, og på grunn av noen av karakterenes oppførsel, er det lett å bli opprørt av den. For eksempel etterlater Susanna Maisie ved restauranten hvor Lincoln jobber uten å snakke med han først. Når Maisie kommer inn i restauranten er ikke Lincoln der. Hun blir med en av servitørene hjem, og våkner til slutt opp på et ukjent sted, hvor hele hennes verden stopper opp. Dette er et av de sterkeste øyeblikkene i filmen, men til slutt reddes hun heldigvis av Margo.

what_maisie_knew_37380-w740-h600

Selvstendig seksåring
Det jeg liker best med filmen er hvor selvhjulpen Maisie er. Dette er tydelig i en scene hvor Susanna har fest samtidig som Maisie har overnattingsbesøk av en venninne. Det er mulig Maisie har blitt så vant til det at hun ikke enser det, og det er derfor hun kan ligge og sove i bråket. Venninnen hennes er naturlig nok ikke vant til dette og gråter fordi hun vil hjem. Heldigvis er Maisie så årvåken at hun legger merke til dette og gir beskjed til moren sin. På samme måte som at dette viser hvor uavhengig Maisie er, så sier det også noe om hvordan Susanna oppdrar sin datter. Susanna ser på det å ha fest i sitt hjem til en hver tid som noe naturlig, selv om datteren har overnattingsbesøk av Zoe (Sadie Rae Lee). At det er Maisie som ber sin mor ringe til Zoes foreldre gir en indikasjon på at det er hun som er den voksne i husholdningen. Det er en stor byrde å overlate til et barn. Til slutt er det også interessant å bemerke seg at dette er første gang vi treffer Lincoln, og han gir ikke et særlig godt inntrykk her.

Aprile er et vidunderlig funn som Maise, spesielt med tanke på hvor dårlig barneskuespillere generelt er. Hun viser en dybde og uensartethet som det er lenge siden jeg har sett. Hennes evne til å kunne overse en fest rundt seg, eller at hun er utrolig skuffet over handlingene til Margo i en annen scene er bemerkelsesverdig. Aprile utviser en mektig ro og beherskelse i hver eneste scene hun er med i. Filmen er til tider så sår og forferdelig at du får lyst til å redde dette barnet ut av helvetet hun er i. Heldigvis viser det seg å være en rekke lyspunkt for Maisie.

341287.1

Før jeg går videre kan det være interessant å undersøke observasjonsevnen til Maisie nærmere. Som sagt synes jeg det er interessant å se at hver eneste scene er filmet fra Maisies synspunkt. Kameraet vinkles nede ved Maisie og kutter ofte av de voksne på midten; når Margo åpner døren for pizzabudet eller når Lincoln skal følge Maisie over gata. Dette betyr ikke at de voksne ikke er viktige for handlingen, det viser bare at Maisie har mer makt i filmverdenen. Selv om det er hun som har makten til observasjon, er det dessverre ikke så mye hun kan gjøre når det kommer til sine foreldre. Det hun kan påvirke er sin eksistens på andre områder; ved for eksempel å knytte seg til Margo og Lincoln. Hun ser hvordan foreldrene oppfører seg og vet at de ikke bryr seg like mye om henne som hun gjør dem. Likevel gir hun det foreldrene trenger av henne selv om hun ikke vil få noe igjen for det. Dette er et tegn på en empatisk liten pike som overfokusererer på andres behov fremfor henne selv. Til slutt innser Maisie at foreldrene bryr seg mindre om henne enn hun trodde. Det er derfor hun til slutt tar et valg og blir hos dem som bryr seg om henne: Margo og Lincoln.

Utenkelige foreldre
Neste gang vi møter Lincoln er han på skolen for å hente Maisie uten helt å vite hva han går til. Dette er ironisk da det viser seg at han er den som klarer å komme ned på nivået til Maisie. Maisie ser at han har denne egenskapen ganske fort og allerede i denne scenen blir hun knyttet til Lincoln. Han tar henne for den hun er og blir den trygge i hennes liv. Her er genistreken i karakteren til Maisie, hun vet mer enn foreldrene gir henne æren for. Hun er glad i sine foreldre uansett hvor mye de manipulerer henne. Ingen av dem er kapable til å ta vare på henne. Maisie klarer dette helt fint selv.

Aleksander Skarsgård har jeg alltid vært en stor fan av. Selv om jeg liker hans kjekkaseri i True Blood-serien (2008), var jeg en større beundrer av hans stoiske men selverkjennende skuespill i miniserien Generation Kill (2008). Jeg fikk ikke noe særlig inntrykk av han i begynnelsen av denne filmen. Når han setter seg ned med Maisie i studioet til Susanna, ser vi at han har fedregenet i seg. Her viser han et utbrodert uttrykk som bare blir bedre utover i filmen. Som seer tror vi også på at han forelsker seg i Margo. De er begge på et fortapt sted i sitt liv og leter etter lyset som skal vise dem veien. Dette viser seg å være Maisie. Noe man også begynner å lure på om Maisie selv er klar over.

Ikke lenge etter Lincoln, ankommer Margo, som har blitt oppringt av skolen. Her får vi blant annet se Margo skuffe Maisie. I en ganske følsom scene må hun dra til flyplassen for å kunne dra på bryllupsreise. Aprile viser en rekke følelser og har mest lyst til å dra med Margo. Før dette har hun tilbrakt flere uker hos Beale og Margo, og har blitt sterkt knyttet til sistnevnte. Maisie ser derfor på dette som et stort svik. Vanderham tar opp kampen med Aprile og viser misnøye med hele situasjonen. Selv om hun drar til flyplassen er det veldig tydelig at Margo ikke har lyst til å dra fra Maisie. Det vanskeligste å bevitne i denne scenen er interaksjonen mellom dem på slutten: «Margo: Maisie please say bye». Maisie er så skuffet over personen hun trodde brydde seg om henne. Hun blir stående i ro uten å si noe, og til slutt drar Margo fra dem.

Ut i fra denne scenen er det derfor en stor overraskelse at hun blir en av dem som redder Maisie i løpet av filmen. Hun tar foreldreansvaret overfor Maisie mer alvorlig enn Beale, som tydeligvis bare er interessert i å ta fra Susanna det han kan. Margo skjønner dog ikke dette før Beale lar henne i stikken og hun begynner å ta ansvaret overfor Maisie mer alvorlig. Jeg var litt usikker på Vanderham som skuespiller i begynnelsen av filmen. Her var hun ikke mer enn en sidekarakter som man var usikker på om hadde et forhold til Beale. Dette ser ut til å fortsette, før filmen tar et par uventende vendinger man ikke helt ser for seg. Moren til Maisie sender henne blomster i løpet av filmen. Beale mottar dem og kaster dem like etterpå i fullt skue av Maisie. Senere finner Margo disse i skapet hennes. Istedenfor å fortelle Beale om dette snakker hun med og hjelper Maisie med å ta vare på blomstene. I sterk kontrast til Beales ikke-eksisterende foreldreskap.

Hun er min eiendel
Dette er det jeg føler i de fleste konfrontasjonene mellom Susanna og Beale. Ingen av disse to er verstingene, og de har begge sin måte å ignorere henne på. Morens fest som jeg allerede har nevnt er kanskje et av de verste eksemplene. Det hjelper heller ikke at hun setter av Maisie på restauranten hvor Lincoln jobber selv om hun ikke har avtalt noe. Vi får ikke videre sympati med Susanna i en scene hvor hun blir sjalu fordi Lincoln har bedre kontakt med datteren. Som sagt spilles moren av den anerkjente skuespilleren Julianne Moore. Jeg har ikke sett henne i mange grusomme roller før. I denne rollen tar hun nedlatende og sjalusi til et helt annet nivå. På slutten av filmen kulminerer dette i sårhet og desperasjon hvor hun til slutt begynner å se hva det er hun har gjort mot sin datter.

Coogan har jeg til nå sett i to filmer; The Trip (2010) og Philomena (2013). I sistnevnte film skrev han også manus. Jeg likte hans underforståtte og enkle skuespill i den filmen. Coogan tolker fint den selvopptatte Beale, som er ute etter ny spenning ved hver anledning. Det er derfor han og Margos forhold ikke overlever så lenge. Han er også så fokusert på jobben sin at han neglisjerer Maisie. På slutten av filmen får Beale en aha-opplevelse når han sitter sammen med Maisie og oppdager at han ikke kan ta seg av henne slik hun ønsker. Blikket Coogan fremaner her sier mye: En mann som skulle ønske han hadde vært en bedre far til Maisie. Selv om han plutselig innser dette, setter han av Maisie hos Susanna uten å tenke særlig over det.

what-maisie-knew-img03

Avslutning
What Maisie Knew er en sterk film om skilsmisse og hva det gjør med barna. Sjelden får vi se disse elementene portrettert fra et barns synspunkt. Det de fleste glemmer, også de involverte, at det ikke bare handler om foreldrene. Det handler like mye om barna og hvordan de skal ha det i etterkant. Den skildrer også godt en seksåring som har en slik indre styrke at hun overlever omstendighetene. Likevel viser den også at selv om man er autonom så vil det ikke si at veien til lykke er en lett ferd. Heldigvis klarer Maisie å finne stien til en lykkelig slutt for seg selv og hennes nye foreldre. Filmen har sterke skuespillerprestasjoner fra alle ledd, og spesielt Aprile, som underbygger helheten og tar den opp til de høydene den fortjener. Meget mulig den beste filmen jeg har sett på lenge.

Fakta:

Film: What Maisie Knew

Regi: Scott McGehee og David Siegel

Manus: Nancy Doyne og Carroll Cartwright

Skuespillere: Onata Aprile, Aleksander Skarsgård, Johanna Vanderham, Julianne Moore og Steve Coogan

Sjanger: Drama

År: 2012

Land: USA

Trailer:

2 tanker om “Unike barneøyne

  1. Det var ein veldig fin film. Med det meiner eg at filmen tok for seg ei side av ei skilsmisse som ofte ikkje kjem frem i filmer. Det er ei stund siden eg ahr sett den filmen no. Tror faktisk det er på tide å sjå den om att. Kanskje i helga.

  2. Ja du har helt rett, ikke ofte vi får se dette i film og ikke fra synspunktet til et lite barn. Egentlig på tide synes jeg, da mange nok ikke tenker på barna.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.