Fortidens synder

Kvaliteten beseirer nostalgien og presenterer en utsøkt superheltfilm i form av Days of Future Past. Fra et kjønnsmessig perspektiv er filmen derimot langt fra noe å rope hurra om.

x-men-days-of-future-past-cast

Mitt kjærlighetsforhold til superheltfilmer begynte med X-Men 1 (2000) og 2 (2003). De viste meg at sjangeren kunne blande action med et følelsesmessig spekter og gode karakterer. Jeg mislikte ikke treeren som andre gjorde. Men den hadde flere problemer; for mange mutanter å holde styr på, et plot som ikke var godt nok utbrodert eller rollefigurer med uforklarlige motivasjoner. At Bryan Singer ikke fikk fullført sin planlagte trilogi, så jeg på som blasfemi, når du ser hvordan han skjøtte de to første filmene. Hans oppbygning av The Phoenix Saga begynte sakte men sikkert med nummer én, og skulle avsluttes med et følelsesmessig klimaks i den tredje filmen. Grunnet kontraktproblemer og andre foreliggende problemer, ble Singer byttet ut med Brett Ratner. Selv om ingen av filmene hans er direkte dårlige, og han ei heller er en middelmådig regissør, syntes jeg ikke at Ratners visjoner passet så godt inn i trilogien.

Den neste filmen i rekken, X-Men Origins: Wolverine (2009), så jeg bare en halvtime av. Dette er ikke noe jeg angrer på, men jeg kan ikke baksnakke en film jeg bare har sett litt av. Da jeg fikk høre at Matthew Vaughn, som også lagde en av mine yndlingsfilmer Kick Ass (2010), skulle regissere First Class (2011), var jeg fra meg av glede. First Class var ingen dårlig film, men den føltes mer som et kynisk og kalkulert produkt for å pleie X-Men fansen. Det samme kan sies om The Wolverine (2013) selv om den nesten leverte det jeg hadde ventet på: En studie av karakteren Wolverine etter hendelsene i The Last Stand, hvor man kom mer under huden på individet, og fikk se utfallet av det som hendte i treeren. Filmens underholdningskvaliteter overskygget dessverre den faktiske dybden som burde vært tilstede. Ikke før Days of Future Past (2014) følte jeg at alt klaffet. Den ble like bra som jeg hadde trodd den skulle bli, og etter andre gjennomsyn, kan jeg bekrefte at kvaliteten opprettholdes.

Tilbake til fremtiden

1016498-mpc-delivers-effects-x-men-days-future-past

Filmen starter med en kamp mellom «The Sentinels», som mutantene Kitty Pride (Ellen Page), Iceman (Shawn Ashmore), Bishop (Omar Sy), Colossus (Daniel Cudmore) og Blink (Bingbing Fan) gjemmer seg for. Åpningsminuttene til Days of Future Past forteller om Bolivar Trask (Peter Dinklage), som har laget roboter ut av mutantenes dna. Eller mer spesifikt Mystique (Jennifer Lawrence), slik at deres evner kan etterlignes og robotene blir uslåelige. Mutantene klarer å holde dem i sjakk lenge nok til at Kittys evner kan sende deres bevissthet tilbake i tid. Dette for å legge en plan sammen med Magneto (Ian McKellen), Professor Xavier (Patrick Stewart), Storm (Halle Berry) og Wolverine (Hugh Jackman). Planen blir å sende Wolverines bevissthet tilbake i tid for å forhindre Mystique fra å avrette Bolivar. Som filmen forklarer godt, fører dette til at regjeringen tror på Bolivars mistanker angående mutanttrusselen. Wolverines mål blir dermed å få den yngre Erik Lensherr (Michael Fassbender) og Charles Xavier (James McAvoy) til å samarbeide for å stoppe Mystique. Andre mutanter som blir med på laget er Hank/Beast (Nicholas Hoult) og Quicksilver (Evan Peters).

En behersket mann
Dette er femte X-Men­ filmen med Wolverine i hovedrollen. Selv om det har gått tretten år, viser ikke Jackman tegn på utmattelse. Han briljerer fortsatt med sitt underforståtte, men uberegnelige skuespill. Både fysisk og psykisk eier Jackman rollen, og jeg har ikke noe i mot at han fortsetter å besitte den i lang tid fremover. Det jeg har noe imot er at nesten alle X-Men filmene har handlet om ham. Jeg synes det er på tide at noen tar over hans rolle snart. Kanskje de kan fokusere på en kvinnelig superhelt fra universet snart?

Det har vært en lang reise for Wolverine og han er en helt annen person enn han var i den første Singerfilmen. Denne gangen er det Wolverine som veileder Charles (i fortiden selvsagt), noe som står i sterk kontrast til hvordan de først møttes. I de to første X-Men filmene hjelper Charles Wolverine å finne sin plass i verden, hans identitet og hukommelsen som han mistet. Når vi møter Wolverine i den første X-Men filmen sloss han for penger, uten en tanke på seg selv eller sin sosiale tilværelse. Det er først når han stifter bekjentskap med Rogue (Anna Paquin) og senere, Charles, at han får livet på rett kjøl. Dette er en av grunnene til at vi ikke finner så mye karakterutvikling av Wolverine i Days of Future Past. Han er fornøyd med hvor han er livet og skal vi tro de slettede scenene fra Bluray-utgaven, har han funnet lykken sin med Storm.

amazing-final-trailer-for-x-men-days-of-future-past

Dette viser at denne versjonen av Wolverine har blitt vis og har funnet roen, noe også hendelsene fra The Wolverine var med på å underbygge. Derfor kan du på mange måter si at Wolverines karakterutvikling blir «fullført» i Days of Future Past. Filmen viser også at hvis man jobber hardt for seg selv og de rundt seg, blir man belønnet. Som for eksempel at de klarer å stoppe Mystique fra å henrette Bolivar, noe som får store konsekvenser for resten av X-Men universet. Om det er av det gode, får vi vel svaret på i neste film, Apocalypse, som kommer i 2016. Fortiden, som Wolverine har lagt bak seg, kommer tilbake for fullt: Hans store kjærlighet, Jean Grey (Famke Jansen), returnerer til Charles skole i live. Hun er fremdeles sammen med Scott Summers (James Marsden), som mirakuløst nok, også er tilbake igjen. Men det er tydelig at Wolverine er fornøyd med bare at de begge lever igjen. Jeg liker at filmer viser konsekvenser, og dette er en av dem jeg kan leve med.

To motpoler

hr_x-men-_days_of_future_past_54

To av de mest sentrale rollene i filmen, Charles og Erik, innehas av McAvoy og Fassbender. Disse to var ikke på min radar når det kom til å spille disse karakterene i First Class. Uansett hvor lite jeg syntes den filmen hang sammen, var det ikke noe tvil om at disse to fylte rollene med stor utsøkthet. Charles sliter forståelig nok med det som skjedde med ham i First Class. Først forlater hans adoptivsøster Mystique han for Erik, og til slutt mister han følelsen i beina etter å ha blitt skutt på slutten av nevnte film. Når Wolverine møter Charles, er han på en emosjonell berg-og-dal-bane. Han har fått Hank til å lage et serum som gjør at han får tilbake bevegelsen i beina igjen, men da mister han sine mutantevner. Charles føler seg forrådt av sin egen adoptivsøster, og samtidig nedtynget av at han ikke klarte å veilede henne. Det er jo litt ironisk at det er Wolverine som klarer å overbevise Charles om at det er han som kan redde Mystique fra seg selv. I tillegg til å være alkoholisert, har han mistet all troen på seg selv. Jeg regner med McAvoy fikk nok erfaring fra hans rolle i filmen Filth (2013), hvor han spilte en alkoholisert mannsjåvinist med hjerte av gull. Han overbeviser stort som den forstyrrede broren i trioen.

Hvis dette er tilfellet for Charles, er definitivt Erik den opprørske broren med trekk av faderfigur for Mystique. Dette ser vi også helt klart i den første X-Men filmen, der hun gjør alt han sier og ser opp til ham. Hans manipulasjoner fra First Class minner om en far som vil at hun skal lykkes i noe han selv aldri klarte. Det er også fordi han ser et sinne i Mystique, mye likt hans eget. Selv om han ikke må leve med den samme fysiske fremtoningen som er hennes egentlig identitet, er de likevel likesinnende i sitt hevntog mot menneskeheten. Erik ble tidlig frarøvet sin barndom. Dette vises eksplisitt i den første X-Men filmens åpningscene, hvor han blir fratatt sine foreldre. En sublim scene, der han med sine evner forvrir en jernport, som viser sorgen og det mektige sinnet til Erik. I First Class får vi fortsettelsen, dvs. når Sebastian Shaw (Kevin Bacon) skyter hans mor foran øynene på ham. Helt siden disse hendelsene har hans motivasjoner vært blendet av hevnlysten mot menneskene. Dette har mutantene opplevd gjennom hele livet, men som vi ser, sitter hevntørsten sterkest hos Erik. Filmen prøver også å overbevise oss om at hendelsene i fortiden fikk han til å se hvor stor urett han hadde forårsaket. Det stemmer nok ganske bra hvis man legger til at hendelsene i de tre første filmene også var med på å bygge opp dette. Det er ikke før han må slå seg sammen med Xavier i fremtiden, han (på en måte) klarer å takle konsekvensene av sine valg på 70-tallet. Fassbender er ytterst karismatisk som mannen med det boblende sinne under overflaten. Han er likeså avslappet og tilbakeholden i rollen som Erik. Det er fascinerende å se hans mesterlige overganger fra denne rolige personligheten til det eksplosive sinnet.

x-men-days-of-future-past2

Marginalisert tidsheltinne
Ut i fra dette kan jeg konstatere at disse to får de mest utbroderte og mangefasetterte rollene, mens resten av ensemblet bare er med på reisen mer eller mindre. Selvsagt er disse to sentrale, da det alltid er dem som er motpolene i filmene. Likevel synes jeg det blir litt påtatt at alle filmene skal dreie seg om disse to pluss Wolverine som gjentatte ganger er fremhevet i universet. Er man så redd for å gjøre nyvinninger at man ikke stoler på de kvinnelige medlemmene? Jeg er litt redd for at menns handlekraft blir så prioritert at kvinnen blir stående igjen som et plotverktøy. Kittys rolle er dessverre det verste eksemplet på dette. Selv om det er hun som har mest makt i universet, er hun likevel en av de mest statiske karakterene i filmen: Bortsett fra begynnelsen av filmen er hennes eneste handling å geleide Wolverine i fortiden med sine evner.

3trmqEM

Et forslag hadde kanskje vært hvis hennes evner gjorde at Kittys bevissthet kunne bli transportert til fortiden sammen med Wolverine. Det er jo dette som skjer i tegneserien filmen er basert på. Her drar Kitty tilbake til fortiden sammen med Wolverine. Jeg lurer litt på hvorfor hun har blitt ekskludert fra dette i filmen. En tanke er at Wolverine nok er mer populær grunnet skuespilleren Jackman. Samtidig synes jeg det er påfallende at makten til Kitty blir marginalisert i adopsjonen fra tegneserie til film. Som jeg poengterte tidligere også problematisk at Wolverine har vært med i alle X-men-filmene og i nesten alle disse har han vært i sentrum. På tide å la noen andre slippe til? Når det er sagt, så hadde nok fortiden blitt for overbefolket med karakterer. Det er jo heller ikke meningen at alle karakterer skal være nyttige. Men når hun er en av de få kvinnene som er med i filmen, og tegneserien tillegger henne mer makt enn hun står igjen med i filmen, synes jeg det er på sin plass at hun får mer å gjøre. Page er med på å bygge opp karakteren på en jordnær måte, selv om hun får ufortjent lite plass i filmen.

På utsiden
Heldigvis har Mystique mer handlekraft, det er tross alt hennes hevn som er portrettert. Som jeg skal poengtere blir jeg frustrert over hele situasjonen som henspiller seg i resten av filmen. På samme måte som Erik har Mystique heller aldri hatt noen god barndom. Vårt første møte med henne, er når hun prøver å stjele mat hos familien til Charles (i First Class). Jeg hadde håpet at filmskaperen skulle ta det som skjedde i First Class litt videre, og gå mer under huden på karakteren. Dette hadde tydeliggjort motivasjonen bak hennes handlinger. For eksempel kan det ikke være like lett for publikumere, som bare har sett Days of Future Past å skjønne hvorfor hun er så sint. Jeg kunne også tenkt meg flere «intime» scener mellom henne, Erik og Charles, hvor de får utfolde sine følelser rundt det som skjedde i First Class. Dessverre legger filmen seg mer på actionsiden, og det blir vanskelig å få noe mer kvalitativt ut av det. Når det er sagt, er disse actionscenene godt iscenesatt, og spesielt den hvor Erik skyter Mystique kommer til minne. Og da er ikke selve skyteepisoden, men det som brygger opp til den. Frem til dette punktet, virker det som Erik har rent mel i posen. I det han ser at Mystique ikke kan reddes, tar han opp en pistol og skyter mot henne. Filmen klarer på denne måten å inkludere det følelsesmessige spekteret i actionsekvensene, samtidig som at vi ser at Erik fremdeles løser problemene rundt ham fra et problematisk ståsted. Det røver på den ene siden Mystique for den handlekraften hun fortjener, hvorpå den mannlige karakteren tar over makten i scenen.

x-men-days-of-future-past-mystique-fight-1280x853

Filmen får frem at Mystique føler seg sveket av både Charles og Erik. Days of Future Past viser også at hun fremdeles sliter med sin fysiske fremtoning. Mystique er som vanlig kledd i blått fra topp til tå, essensielt er hun naken og på mange måter seksualisert. Dette er også slik hun fremstilles i tegneserien, men jeg kunne godt tenkt meg at de kunne gjort sin egen vri. Bare se på First Class, der har hun sin egen forkledning. Mystiques evne er hun kan transformere seg til hvem hun vil. Selv om vi ser henne som den blå Mystique mesteparten av filmen er hun ikke bare definert ut i fra utseendet. Hennes fysiske persona er også noe hun lærer mer å akseptere i denne filmen. Hun er likeså veldig måteholden og rolig i sine hevnaksjoner. Personligheten hennes preges av dette, men det er like før hevnen skal til å sluke henne hel. Handlingene hennes bidrar til mye av fremdriften i filmens fortelling. Det blir dessverre ikke utforsket godt nok, og man føler at Mystique ikke har så stor betydning som filmskaperen tilskriver henne. Oppbygningen av hennes hevn i fortiden er utsøkt utført, men som vi har sett, med en gang mennene kommer på banen, tar de over førersetet. Jeg tror det største problemet til filmen at den har så mange karakterer tilstede, at noen må «lide». Det er veldig synd at en av hovedkarakterene får så lite spillerom, når det er hennes hevn filmen prøver å fortelle. Til slutt må jeg bare nevne at jeg er fascinert over hvor mangslungen Lawrence er, og hun kler rollen som Mystique. Hun kryddrer rollen sin med en sårhet og en person som prøver å holde motet opp ved å fremstår mer stålsikker enn hun er.

Nostalgisk dybde
For det første er det utrolig gøy å se alle de gamle traverne igjen. De er kanskje ikke så mye med i filmen som Wolverine. Likevel gjør det ikke noe når vi får så storslåtte actionscener, som de leverer i begynnelsen av filmen og helt mot slutten. Det er likevel ikke meningen at disse karakterene skal få så mye utvikling. Fokuset ligger helt klart på den nye og unge iterasjonen av medlemmene. Settingen som mesteparten av filmen er lagt til, er helt sublimt fremstilt. Samspillet mellom Wolverine, Erik og Charles er et av høydepunktene i filmen, og da spesielt flyscenen. Likevel er kvinnerollene, som viser seg å være viktige i filmen, litt for marginaliserte for min smak. Spesielt er dette i form av Mystique, som vi ikke kommer nok under huden på til å forstå hennes motivasjoner. Kitty Pride kunne godt også blitt utilisert på en mer utbrodert måte. Spesielt siden hun har en helt annen rolle i tegneserien filmen er basert på. Jeg klarer likevel ikke å kritisere filmen for lenge av gangen da dens actionscener, og emosjonelle turbulenser holder meg på enden av setet fra begynnelse til slutt. Men det er ikke til å legge under en stol at hadde disse andre elementene vært mer på plass hadde jeg kost meg enda mer.

Filmfakta:

Film: X-men: Days of Future Past

Regi: Bryan Singer

Manus: Simon Kinberg

Skuespillere: Hugh Jackman, Jennifer Lawrence, Michael Fassbender, James McAvoy og Ellen Page

Sjanger: Action/Scifi

År: 2014

Land: USA

Trailer:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.