Lykkelig fantasi

Jeg starter med en episode fra den tyngste sesongen. Normal Again viser på en utsøkt måte hvor jævlig depresjon er.

Buffy-Normal-Again-buffy-the-vampire-slayer-2154963-1024-768

Vennskap kan av og til gå litt i berg-og-dal-baner. Det samme kan du også si om tv-serier, av og til kan du se på dem til alle døgnets tider, mens andre ganger ser du for mye på dem og du blir lei. Buffy the Vampire Slayer (1997) var min måte å trekke seg tilbake fra livet og samle krefter. Dette er vel noe alle filmer, spill og tv-serier kan brukes til? Avkobling! Etter at jeg ble hekta på serien så jeg den en gang i året. Det sier seg selv at jeg til slutt ble lei og vi var ikke i forelskelse stadiet lengre. Jeg tok en pause på flere år, men for tre-fire år siden så jeg den igjen og fikk en aha-opplevelse: Av en eller annen grunn begynte jeg å digge sesong to. Jeg har alltid likt sesongen men første halvdel har jeg alltid slitt med. Det jeg ble mest overrasket over er hvor godt den holder seg den dag i dag. Nå for tiden prøver jeg å være litt mindre gal når det kommer til å se serien. Jeg tar heller lengre pauser mellom sesongene slik at gjensynsverdien blir større.

For en tid tilbake så skrev jeg en topp ti artikkel for moviepilot.com. Der var det viktig at karakterenes handlinger og utvikling hadde relevanse for det som hadde skjedd og det som kom til å skje. Andre viktige punkter var godt regissert drama, koreografert action som tok pusten fra meg og humor. Jeg synes fremdeles denne listen er god. Men måten den var skrevet på og hva jeg så på som viktig passer ikke så godt på Karakterblikk. Her setter jeg jo forandring, dynamikk og hvordan rollefigurene blir skildret foran alt. De ti episodene på listen har fått dette bra til. I denne første posten vil jeg ta for meg episoden Normal Again og dens forhold til sesong seks. Jeg har alltid vært stor tilhenger av episoden, da den presenterer en alternativ virkelighet. Det hjelper veldig at vi får se Joyce (Kristine Sutherland) igjen og reaksjonen til Buffy. Her får vi se hovedperson glad for første gang siden hun kom tilbake til live. Normal Again handler om Buffy (Sarah Michelle Gellar), og henne depresjon som er på vei mot sin endestasjon. En sterk og mørk episode som viser at man kan overvinne demonene og komme seg opp av kjelleren.

Depresjonens endevei
Gjennom hele sesong seks har Buffy slitt med en større depresjon. Hun ble revet ut av noe som minnet om himmelen av Willow (Alyson Hanningan) og resten av gjengen, etter at hun døde på slutten av sesong fem. Når Buffy kommer tilbake til live er det fullstendig kaos i Sunnydale. Da en gjeng med demoner har funnet ut at vampyrjegeren som beskytter Sunnydale er sporløst forsvunnet, endevender de byen. Buffy våkner opp til ødeleggelse og ild; hun tror hun har havnet i helvete. At hun går gjennom byens kaos og ild, representerer hennes vei tilbake til seg selv, som hun sliter med hele sesongen. Sesong seks er med andre ord en gigantisk metafor for depresjon. Dette gjør det spesielt vanskelig og hardt å se Normal Again og sesongen i sin helhet.

I løpet av sesong seks sloss Buffy og gjengen også mot en trio av nerder som prøver å ta over Sunnydale. I Normal Again finner hun dem endelig igjen. Lykken varer ikke lenge og Jonathan (Danny Strong) sender en demon på Buffy, som får henne til å se syner. Plutselig er hun på en anstalt og moren lever, og er sammen med hennes far igjen. Legen forteller Buffy at hun har vært der helt siden hun brente ned gymsalen i originalfilmen. Episoden bytter mellom disse to scenarioene, noe som sår tvil i seeren. Uansett hvordan man vrir og vender på det er dette en episode som har en perfekt fremstilling av depresjon, hvor mye krefter man har for å kjempe seg ut av det og hvor lett det er å ikke kjempe for sin eksistens.

buffy-joyce-buffy-normal-again

Tomt og håpløst
Som jeg argumenterte for i analysen av Life is Strange – Chrysalis, er depresjon ofte noe man ikke er klar over før man møter veggen. Det er ikke slik at alle opplever det på denne måten, men jeg ser for meg at man prøver å ignorere tomheten så godt man kan før man må ta et oppgjør eller det er for seint. Det virker som Buffy også sliter med å forholde seg til sin egen depresjon gjennom sesongen. Vi kan se at hun sliter, men hun prøver ikke å gjøre noe med det: I Gone etter at barnevernet har vært på døren drar hun for å klippe håret sitt fordi hun er så frustrert over hele situasjonen. En drastisk forandring er ofte noe man ser på som en kjapp løsning. Jeg gikk ikke å klipte meg, men jeg prøvde hele tiden å finne «quick fixes» for å bli kvitt tomheten og sorgen jeg følte. Det virket i korte perioder før jeg var tilbake i samme sinntilstand igjen. Dette fortsetter hun med i samme episode hvor hun også blir gjort usynlig av nerdegjengen. Buffy synes dette er frigjørende og gjør det hun vil. I det hun finner ut at hun kan dø og Dawn er skuffet over henne, snur hun. Om ikke annet finner Buffy ut at hun ikke vil dø. Men hun er fremdeles ikke på bedringens vei. Hun orker rett og slett ikke. Noe som vi kan se overført fra forrige sesong, morens død i The Body og at Buffy måtte bli en substitutt mor for Dawn (Michelle Trachtenberg). Det hjelper heller ikke at hennes skjebne tynget for mye i Tough Love. Alt dette ender opp med at hun gir opp i episoden The Weight of the World.

Når man er deprimert, lever man i et tomrom som er vanskelig å slippe fri fra. Det føles som om livet går i fullstendig monotoni, og de eneste følelsene som slipper gjennom er sorg og sinne. Ingenting engasjerte meg og jeg følte meg alene i store folkemengder. Noe vi kan tydelig se gjennom hele sesongen og denne episoden. Etter at jeg selv møtte veggen har jeg hatt et stort problem med å se sesong seks, da jeg får så mange flashbacks fra den tiden. De har virkelig truffet dette på kornet.

Å gi opp eller ikke
I begynnelsen når Buffy får se sin mor igjen er hun forferdet og skjønner ikke hva det er som skjer. Etter hvert som legen forklarer henne hva som foregår, ser vi at hun er på vei til å akseptere det. Det er enklere for Buffy å akseptere at moren er tilbake, enn å sloss for å bli bedre. Hun har jo forsøkt hele sesongen å føle noe, og de eneste gangene hun klarte det var gjennom seksuelt samkvem med Spike (James Marsters). Når hun ser foreldrene igjen og sammen blir hun glad, og opplever denne følelsen for første gang i sesongen. For alt vi vet, var det slik hun opplevde det i himmelen, at hun var sammen med foreldrene igjen og dette er fortsettelsen.

Buffy-Normal-Again-buffy-the-vampire-slayer-2154954-1024-768

Det seksuelle samkvemmet hun hadde med Spike var problematisk og ikke sunt for noen av dem. Et steg mot enden av tunnelen var å slå opp med Spike i As you were. Her innrømmer hun å ha brukt han hele sesongen. Rett før hun skal ta motgiften mot infeksjonen i Normal Again minner Spike henne på alt det vonde hun har opplevd i sesong seks. Alle de forferdelige følelsene kommer tilbake og hun føler at det er lettere å gi opp. Heldigvis gjennom sin kjærlighet til vennene sine, og Dawn skjønner hun til slutt at enkle løsninger er ikke veien mot gleden igjen.

Det er viktig å påpeke at Buffy ikke blir kvitt depresjonen på null og niks i denne episoden. Det har vært en lang prosess som jeg har vist eksempler fra sesongen i denne gjennomgangen. Grunnen til at jeg synes denne episoden og sesongen er så god på å viser hvordan det er å være i en depresjon, er hvordan alt er lagt opp: Det er mørkt og trist mesteparten av sesongen, helt fra hun klatrer opp av sin egen grav til hun gjør det igjen på slutten av sesongen. Buffy oppfører seg også annerledes enn hun vanligvis gjør. Du kan si at hun går utenfor sine etablerte rammer; hun overlater f.eks lett pengeproblemene til Giles (Anthony Stewart Head) og foreldreansvaret når det kommer til å kjefte på Dawn etter det som skjer på Halloween. Buffy klarer ikke lengre å se linjene, de er altfor grå og usammenhengende. Det er også derfor hun ofte går alene på jakt og ikke oppsøker sine venner like ofte som i de andre sesongene.

Buffy-Normal-Again-buffy-the-vampire-slayer-2154948-1024-768

Tung og oppløftende
Normal Again er en veldig god episode som graver godt ned i hvordan det er å være i en tungt deprimert. Den viser at det ikke finnes enkle løsninger for å kom seg opp av kjelleren. Jeg liker også at episoden presenterer en alternativ virkelighet som kan være lett å akseptere. Serieskaperne lar ikke Buffy slippe lett unna. Derfor er dette en tung sesong og episode å bevitne. De tar det så på kornet at jeg blir lettere skremt. Depresjon er et tung tema men jeg synes at Buffy the Vampire Slayer er en av de bedre serien som klarer å skildre det slik det fortjener.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.