Intrikate nattsvermere

The Silence of the Lambs er en maktutøvelse av de sjeldne. Jodie Foster og Anthony Hopkins løfter det allerede overlegne materialet til nye høyder med deres storspill.

SILENCE OF THE LAMBS 10A

Som du kanskje har skjønt er denne filmen en stor favoritt hos undertegnede. Et ytterst spennende stykke kunstverk som griper deg fra åpningsminuttene, og nekter å slippe deg løs før klimakset sparker deg så hardt i mellomgulvet at du hever etter pusten. Jeg har sett den et antall ganger, og jeg er like forbløffet over hvor godt den holder seg den dag i dag. Faktisk makter jeg ikke å påpeke noen feilskjær i filmen. Det eneste må være at hovedkarakterene er så godt utbrodert at de andre figurene nesten mangler det lille ekstra. Det hjelper også at filmen har en av de mest ressursterke kvinnerollene jeg har sett. Hun er en av de største drivkreftene bak fremdriften av fortellingen. Istedenfor at det er hun som bygger opp de mannlige karakterene, er det her motsatt. Her fremstår hun ikke som den passive og blir ikke en svakere person selv om hun får hjelp fra de mannlige rollefigurene. Det er først og fremst fordi det er hun som fakker og avslører morderen. En tøff, sårbar og mangslungen kvinnekarakter som man ser lite av i dagens filmer.

En nykomlings ferd
Jodie Foster spiller Clarice Starling som i begynnelsen av filmen trener seg opp til å bli en fullblodsagent i FBI. Selv om hun er en nykomling i det federale byrået, viser hun seg som et snarrådig individ. På grunn av hennes iboende egenskaper tar Jack Crawford (Scott Glenn) henne under sin vinge, i jakten på den psykotiske morderen Buffalo Bill (Ted Levine). I tillegg får de hjelp av Hannibal Lecter (Anthony Hopkins), som er fengslet på den psykiatriske avdelingen ved Baltimore sykehus. Filmen veksler mellom Clarices forhør av Hannibal og jakten på morderen. I løpet av fortellingen tar hun også et oppgjør med sin fortid, som viser seg å være et viktig ledd i å fakke morderen.

the-silence-of-the-lambs_592x299

Mørke karaktertrekk
Foster er en relativt kjent skuespiller i dagens samfunn. Dette er selvfølgelig på grunn av hennes imponerende merittliste, og at hun er en fenomenal skuespiller. Selv om Hopkins spiller fabelaktig, er det ingen ting i mot Fosters mangefasetterte utfoldelse i filmen, som hun også fikk fortjent oskar for. Hun inntar rollen som nykomling på en genuin men underforstått måte. Spesielt vil jeg bemerke henne for det neglebitende og fryktinngytende, ytterste på setet av stolen, skuespillet hun frembringer i filmens klimaks. Selvfølgelig har det også mye med hvordan scenen er tilrettelagt; mørkt og klamt, med et bryggende musikkstykke som setter atmosfæren helt perfekt. Hadde ikke Foster vært genuin i sin fremstilling, både med øyebruk og redselsfull pust, hadde det fort blitt utilsiktet morsomt. Hun er også spesielt god i samspillet med Hopkins hvor de nærmest konkurrerer med intrikate utfoldelser av øyebruk og ansiktsmimmik som slår pusten ut av en.

Som jeg nevnte tidligere sliter Clarice med fortiden sin. Hennes far døde da hun var ganske ung, og hun ble plassert hos sin onkel og tante. Her rømte hun til slutt etter en traumatisk opplevelse som involverer slakt av sauer og deres «rop om hjelp». Det er dette tittelen henspeiler, og er noe som sitter ganske dypt i Clarice. Dette og hennes fars død, mørkelegger hennes væremåte og gjør at hun alltid har et distansert skjold over sine følelser. Hennes karakterutvikling er filmens hovedoppdrag og en fryd å beskue. Ved hjelp av Hannibal og en sjelsøking tar hun et oppgjør med dette, som gir henne den selvtilliten hun trenger for å fakke morderen. Når det er sagt, hjelper det veldig lite å få styrke fra andre dersom man ikke vet hvordan den skal bearbeides. Derfor synes jeg det er skambra av Clarice å fortsette å gå til Hannibal selv om hun blir nektet adgang.

601px-Silence_221

Hun viser sitt ess når hun med sin snarrådighet på slutten av filmen finner ut hvor morderen befinner seg. Clarice får ledetråder av Hannibal, som hun og bestevennen Ardelia Mapp (Kasi Lemmons) sammarbeider om å løse. Hele den siste delen av filmen har mye av makten i filmlandskapet blitt overført til Clarice. Hun har gjennom hele filmen observert de andres maktutfoldelse, og selv om hun vært med på å påvirke fremdriften, har hun sittet i passasjersetet. For eksempel i det første møtet med Hannibal får hun beskjed om å intervju ham, men ikke røpe den egentlige agendaen. Siden hun på dette tidspunktet ikke har så mye makt, avslører Hannibal henne lett. Etter hun har besøkt Hannibal for siste gang begynner hun som sagt å samarbeide med Ardelia for å finne morderen. De begynner å tyde tipsene Clarice får fra Hannibal og sammen tar de et oppgjør og tar tilbake makten sammen.

Dette maktskiftet signaliseres ved å vise to scener hvor Jack og hans menn har dratt til feil hus, og er også derfor vi får se Clarices etterforskning fra begynnelse til slutt. Selvfølgelig er det også for å lure publikum til å tro at Jack har funnet rett sted. Ved å vise at Jack er så tilfreds med at de har funnet rett sted og forteller Clarice dette. Det han ikke vet er at Clarice har funnet alle de rette ledetrådene og gjennom hennes møysommelige etterforskning, reddet vår protagonist det siste offeret og tar Buffalo Bill av dage. Som poengtert tidligere kan man si at alt dette er takket være en mann. Men jeg synes det blir å undervurdere Clarices evner betraktelig. Hun lykkes i å fakke morderen fordi hun er ressursterk og vet å benytte bevisene, og hjelp fra hennes jobbkamerat og venninne Ardelia. Derfor er Clarice en av mine favorittkarakterer gjennom tidene.

Manipulasjonens mester

a-silence-of-the-lambs-silence_lambs_d1-7

Når det gjelder Hannibal, er han helt klart overlegen i den første scenen med Clarice. Hans menneskeforståelse utkonkurrerer nykomlingen som prøver å holde tritt. Likevel er det også påfallende at han faller for hennes personlighet som han gjør. Selv om han gjør det meste i verden for egen vinning er det like mye for hennes skyld. Når det gjelder skuespillet til Hopkins, er det både ansiktsuttrykk, hva han sier og hvordan han sier det som gjør ham som Hannibal så uimotståelig. Samtidig som han kontrollerer det som skjer i filmen, regjerer han også hva vi føler til enhver tid. Derfor er det uungåelig å si at det er Hopkins og Foster som utgjør filmens fremste fortrinn. Hadde filmen vært musikkløs og ikke hatt en utmerket cinemateografi, synes jeg likevel den hadde fungert ut i fra hvordan disse to menneskene portretterer deres karakterer.

Som jeg nevnte ovenfor er det Hannibal som kontrollerer omgivelsene. Hvis man ikke er oppmerksom så kan noe av det han gjør se vilkårlig ut. Men etter å ha sett Hannibal-serien tar jeg ikke noe av det Hannibal sier for god fisk lengre. Vi kan gjennom hele filmen se hvordan han manøvrer seg frem til å rømme fra politiet. I scenen hvor Chilton har ingått en avtale med Ruth Martin (Diane Baker) klarer Hannibal å få tak i noe han kan åpne sine håndhjern med. Eller i scenen med Ruth hvor han først provoserer henne for så å fortelle en løgn for å få henne til å stole på ham. Hannibal gjør dette for å vise at det er han som har mest makt i filmverdenen.

Lykke
Ja det er ren lykke jeg føler hver gang jeg ser filmen. Foster og Hopkins er vevd inn i The Silence of the Lambs på samme måte som musikken er tilstede. Det er en perfekt opplevelse fra begynnelse til slutt. Det er en 90-talls film gjort rett, og innehar den samme gode feelingen man skal få av en film. Fortellingen, rollefigurene og atmosfæren som bygger den opp, ender i et spektakulært klimaks som presser deg over kanten. Ja her renner det over av superlativer, men jeg kan ikke la være; jeg elsker The Silence of the Lambs. Har på stående fot ikke funnet en annen film som kan vippe den av pinnen. Det er også en god film når det gjelder karakterutvikling og komplekse relasjoner mellom disse karakterene. Maktufoldelsen mellom Hannibal og Clarice er fascinerende å skue. Hun er litt naiv i begynnelsen, og han er manipulasjonens mester. Likevel viser hun seg å være kløktigere enn kanskje Hannibal hadde forutsett. Derfor tar hun eigerett på makten i filmlandskapet og viser oss hvor verdifull hun er.

Filmfakta:

Film: The Silence of the Lambs

Regi: Johanthan Demme

Manus: Ted Tally

Skuespillere: Jodie Foster, Anthony Hopkins, Kasi Lemmons, Scott Glen, Anthony Herald og Ted Levine

Sjanger: Thriller/Grøsser

År: 1991

Land: Usa

Trailer:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.