Uskyldighetens endestasjon

Buffy the Vampire Slayer overrasker med en episode grunnet i realismen. Borte er de demoniske metaforene, livet innhenter Buffy og Joyce. The Body tar materialet på alvor og vi står igjen med en uhyre sterk episode.

joyce-the-body-buffy

Forrige gang skrev jeg om Normal Again fra sesong seks. Jeg fortsetter litt i samme lest og presenterer en annen sterk episode fra Buffy. Dette henger også litt sammen med Buffys (Sarah Michelle Gellar) yrende depresjon i sesong seks. I The Body finner hun moren sin død på sofaen. Gjennom hele sesong fem har produsentene bygget opp til at noe kan skje med Joyce (Kristine Sutherland). Allerede i The Replacement og Out of My Mind får vi to frempek som sier noe om hva som kommer til å hende med henne: I den førstnevnte episoden har hun voldsom hodepine og i den sistnevnte faller moren om, og blir sendt til sykehuset.Det som er litt spesielt med The Body er at det er ingen musikk, og lite av de sedvanlige elementene som preger serien. Dette fremhever karakterenes hjelpeløshet og hvordan de skal takle døden til en av de få voksne i deres liv. Hva dette gjør med Buffy, Dawn (Michelle Trachtenberg), Tara (Amber Benson) og Anya (Emma Caulfield) er noe jeg kommer til å gå inn på. Hvorfor jeg trekker inn Tara og Anya her får du snart se.

Realistisk tilnærmelse
De fleste metaforer i Buffy er sentrert rundt demoner og det overnaturlige. Men av og til sniker det seg inn noe mer håndgripelig. I slutten av I was made to love you finner Buffy moren sin død. The Body fortsetter akkurat der denne slutter. Hele første sekvensen er filmet i en tagning, bortsett fra drømmesekvensen etter introvignetten. Den viser Buffy fra flere sider; bestemmelig person som ønsker å redde sin mor, som et barn som sørger over forelderen sin død («Mom, Mom, Mommy») og et menneske som til slutt skjønner at hun har mistet sin henne. Sitatet jeg nevner i midten er viktig å bite merke i. Selv om Buffy har verdens skjebne på sine skuldre, er hun fremdeles bare 20 år i det sesong fem kommer på banen. Gjennom hele sesongen har hun vært en sterk klippe for både Dawn og Joyce. Hun setter sine behov og andres til siden for å ta seg av familien. Det hun har glemt opp i alt dette, er at det ikke er meningen at hun skal være den voksne. Dette er med å bidra til at Buffy begynner sin reise mot depresjon. Lenge har hun kjempet for å kunne være Buffy, den som går på skole, den som har et normalt liv og som kan gjøre det folk på hennes alder gjør. Det er dette «Mom, Mom, Mommy» referer til. I det hun ser at moren ikke puster blir hun som et lite barn igjen.

TheBody

Jeg skal ikke dvele så lenge ved det faktum at episoden ikke har noe musikk i seg, da det ikke har så mye med mediebloggen min å gjøre. Dette gjør at episoden fremstår mer drømme-aktig, hvis vi også tar i betraktning hvordan den første scenen filmes. Her fremhever kameraet stillheten i scenen ved bruk av lange tagninger. Det zoomer også ofte inn på ting Buffy velger å fokusere på fremfor å innse at moren er død. Musikken bidrar også til å fortelle oss at morens død oppleves så meningsløs, at Buffy blir motløs. Dette ser vi igjen og igjen i episoden hvor flere av karakterene ikke sier noe, men man ser i deres ansiktsuttrykk at de vet ikke helt hvordan de skal takle det som har skjedd.

Tunge scener
Det er mange mørke og depressive stunder i løpet av episoden. Noe som i seg selv ikke er så rart. Hele første sekvensen er brilliant filmet, og man føler hjelpeløsheten til Buffy som prøver så godt hun kan å holde motet oppe. Klippen og styrke hun har frontet utad blir her helt ødelagt da hun ser at hun ikke kan beskytte moren. At Joyce dør av naturlige omstendigheter er et element jeg liker veldig godt med episoden. Gjennom hele serien er det mange kvinner og menn som dør grusomt. Derfor er det veldig godt å se måten moren til Buffy dør på, og at hun ikke har lidd. Hennes fortelling gjennom sesongen kunne sikkert vært bedre, og kunne nok handlet mer om Joyce. Men alt i alt er jeg veldig fornøyd med hvordan de gjorde det. Dessuten er ikke hennes død brukt for å bygge opp en mann, men en kvinne. Ikke at det gjør det så veldig mye bedre, men det er sjeldent man ser det gå i den retningen.

The_Body-002

Den andre scenen jeg ønsker å fokusere på er den hvor Dawn bryter sammen. Gjennom sesong fem og spesielt sesong seks får hun veldig lite å gjøre. Sesong fem handler mer eller mindre om henne, men dessverre forblir hun et plotverktøy. Det er for å introdusere noen som Buffy kan bry seg om og gi gjengen noe å gjøre på i sesongen. Likevel får vi se at Buffy er glad i henne som om hun skulle vært henne søster. Du skjønner, noen munker sendte Dawn til Buffy, så hun skulle beskytte henne fra demonguden Glory (Clare Kramer). Når moren dør blir Buffy som en substitutt mor for Dawn. Det som er viktig å merke seg før jeg snakker om episoden, er at det ikke er lenge siden Dawn har fått vite at hun har kun eksistert i seks måneder. Dette preger hennes væremåte og er noe hun sliter med. I det vi kommer til hennes scene står hun å gråter på toalettet og vi tror umiddelbart hun har fått vite om moren. Men det viser seg at hun har blitt mobbet av noen ekle jenter på skolen. Problemet med denne scenen er at vi har ikke sett noe til venninnen hun snakker med her før, hun som har mobbet Dawn eller gutten som hun tydeligvis er forelsket i. Det er med på å bygge opp meningsløsheten bak morens død; vi får blant annet se Dawn og gutten snakke om det som plager dem mens de står og tegner i timen. Her får vi også langdryge tagninger, men vi får ikke noen emosjonell tilknytning til alt annet utenom når Buffy forteller Dawn om morens død. Det er kanskje ikke meningen at vi skal se disse karakterene igjen, men det hadde hjulpet Dawn som karakter å få mer kontekst og tredimensjonalitet.

Scenen hvor Dawn får vite at moren er død er veldig troverdig og stikker hardt i hjertet Gjennom vinduet ser vi Buffy fortelle sin søster hva som har skjedd. Uten lyd og musikk ser vi Dawn bryte sammen og vi sørger med henne. Likevel virker det ikke som Dawn tror på Det Buffy forteller. Denne usikkerheten fortsetter når Dawn ønsker å se moren på sykehuset. Til slutt sniker hun seg inn på likhuset hvor hun blir angrepet av en vampyr. Det er for å minne oss på at det er Buffy the Vampire Slayer vi ser på, og ikke The Wire.

De andres reaksjon
Opptil nå har Tara fått litt og litt utvikling: Vi har sett henne bli mer sikker på seg selv og sin plass i gruppen. I denne episoden blir vi enda litt mer kjent med henne på uventet vis. I denne episoden får vi vite at moren hennes døde når hun var 17 år. Selv om Buffy og Tara på dette tidspunktet ikke har bondet noe særlig, finner de noe til felles. Vi får en fin men taus scene mellom Buffy og Tara etter hun har fortalt hovedpersonen dette. Etter hver myker de opp og snakker om døden. Det kan også se ut som et frempek til sesong seks, hvor Buffy og Tara får et enda nærere forhold. Tara var den eneste som forstod at de gjorde noe galt i å gjenopplive Buffy. Tara er også klippen til alle i episoden, hun har jo vært gjennom dette før og er den som må være sterk for gjengen.

tumblr_static_tara-and-willow-tara-maclay-3287268-1296-730

I sesong tre mistet Anya sine demoniske krefter og var ikke en hevndemon lengre. Fra sesong fire og utover blir hun sammen med Xander (Nicholas Brendon). Hun har vært hevndemon så lenge at hun har helt glemt hvordan det er å være et menneske. Gjennom sesong fire og fem vokser hun gradvis. Hun har ikke hatt noen særlige interaksjoner med Joyce før hun dør, men vi ser tydelig at hun er lei seg for det som skjer. I et av de beste momentene i episoden får vi kanskje den mest rørende talen hun har ytret. Vi ser hennes desperasjon og hjelpeløshet over hele situasjonen. Dette kan overføres til Anyas motløshet rundt det å ikke finne seg til rette blant menneskene:

«Anya: I don’t understand how this all happens. How we go through this. I mean, I knew her, and then she’s- There’s just a body, and I don’t understand why she just can’t get back in it and not be dead anymore. It’s stupid. It’s mortal and stupid. And-and Xander’s crying and not talking, and-and I was having fruit punch, and I thought, well, Joyce will never have any more fruit punch ever, and she’ll never have eggs, or yawn or brush her hair, not ever, and no one will explain to me why.

48274_1201484412638_full

Rett etter dette slår Xander hånden sin inn i veggen. Alle har forskjellige måter å reagere på døden. Selv om man kan si at Xander reagerer som en mann her, ved å bruke vold; er ikke stereotypien så levedyktig da Anya påpejer at han har grått. Taras blikk må legges merke til, da det virker som hun takker Xander. De trengte en katalysator som gjør dem klar til å støtte Buffy og Dawn.

Willows reaksjon på Joyces død er å skifte klær hele tiden. Hennes panikk er så trist å se på. Den eneste som kan roe henne ned er når Tara kysser henne. Til slutt har vi Giles (Athony Stewart Head) som er den eneste voksne personen igjen. Han har lenge vært en substitutt far for Buffy og like lenge brydde seg om de andre. Dette kommer til å tære på han i begynnelsen av sesong seks.

Håpløsheten tynger
The Body er en uhyre sterk episode som har sitt hovedtema i motløshet rundt døden til noen du er glad i. Jeg blir trist av å skrive om episoden, og kan ikke fatte og begripe hvordan det kan være å miste noen på denne måten. Likevel føler jeg at jeg forstår det bedre etter å ha sett The Body et antall ganger. Jeg ønsker ikke å oppleve det i virkeligheten. Døden gjør noe med en som du ikke kan få tilbake uansett hvor mye du prøver. At det ikke er noe musikk tilstede gjør at det er vanskelig å se et lys i enden av tunellen. Buffy har vært sterk for alle så langt i sesongen, men det er i denne episoden hennes sjel brytes opp. Hun vil fortsette å være sterk for alle til slutten av sesong fem, men hun vil ikke være den samme igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.