Naivt men lekent

Den første sesongen av tv-serien Buffy the Vampire Slayer er ikke et mesterverk, men fokuset på karakterene, og humoren vinner meg over selv om den har et billig b-film preg.

Buffy-the-vampire-slayer-season-1-promo-hq-04-1500

I 1992 skrev Joss Whedon manuset om den selvopptatte tenåringsjenta, som endte opp med å bli vampyrjeger. Buffy-filmen ble ingen suksess, men gjennoppstod som en særs glimrende serie, som var mer slik Whedon hadde sett for seg. Etter å ha skrevet og redigert en rekke manus fra 1992 til 1996: Toy Story (1995), Speed (1994) og Waterworld (1995) ble han kontaktet av Gail Berman. Hun var på det tidspunktet president for Sandollar Television (de som eide rettighetene til Buffy-filmen), og så et potensiale i Buffy The Vampire Slayer. Berman henvendte seg til Whedon med en ide: Hun ville at han skulle lage og produsere en tv-serie om tenåringskvinnen. Selv om Whedon hadde villet distansere seg fra den katastrofale begynnelsen i Hollywood, var han ikke lengre vanskelig å overtale. Våren 1997 begynte serien sin gang, og var bare en halv sesong.

Denne sesongen var også mitt inngangsparti til serien, og jeg var ikke spesielt imponert. Selv om sesong én har en del elementer som taler for seg, var det sesong to som virkelig grep tak i meg. Likevel har det første kapittelet karakterer som er mer eller mindre grunnet innenfor sine respektive rammer som gjorde den verdt å se. Humoren er også delvis tilstede, men de virkelige store skissene og karakterutviklingen er heller laber. Sesongen utmerker seg i løpet av noen sterke episoder som setter et grunnlag for neste sesong. Med dette i mente skal jeg ta for meg noen av sesongens episoder, rollefigurene, og tematikken som gjennomsyrer dette kapittelet.

Sublim karaktersammensetning

Buffy-season-1-buffy-the-vampire-slayer-1324908-1024-768

I serien introduseres vi for tenåringsjenta Buffy Anne Summers (Sarah Michelle Gellar), og hennes mor Joyce Summers (Kristien Sutherland), som må flytte til Sunnydale etter at datteren hennes brente ned sin forrige skoles gymsal. Buffy har et sterkt ønske om å flykte fra sin vampyrjegerskjebne og være en normal tenåring. På den nye skolen blir hun kjent med bestevennene Alexander Harris (Nicholas Brendon), og Willow Rosenberg (Alyson Hannigan). En annen karakter som blir integral i hennes videre kamp for sin skjebne, er vokteren hennes Rupert Giles (Anthony Stewart Head). Andre viktige figurer i sesongen er vampyren Angel (David Boreanaz), vampyrmesteren (Mark Metcalf), Darla (Julie Benz) og Cordelia Chase (Charisma Carpenter).

I løpet sesongen kjemper hun mot mesterens lakeier og andre monstre som truer menneskenes liv i Sunnydale. Noe av poenget med sesongen er å utforske Buffys forhold til sin skjebne, og hvordan hun klarer å sjonglere dobbeltlivet sitt. Hennes forhold til Angel blir også en viktig del av sesongen, men dette utarter seg ikke skikkelig før neste kapittel. Det er flere elementer som blir hintet til, men som ikke utvikler seg noe særlig før de andre sesongene. Likevel vil jeg si at sesong én har en uskyld og lekenhet som gjør at det er er godt startpunkt. Hvis du ikke ønsker å se de naive men tynnslitte historiene, er sesong to flink til å oppdatere seeren på det som har skjedd.

En helt oppstår
Buffy the Vampire Slayer sesong én begynner rett på sak, og vi blir kjapt presentert for heltinnen selv. Buffy er en av figurene som er best definert fra begynnelsen, en karakter som ikke vipper seg av pinnen. Hun er ressursterk og vet hva hun vil. Men det betyr ikke at hun ikke også er et menneske. Hun ønsker å gjøre helt normale ting som ungdommer foretar seg, blant annet å gå på date, henge med vennene sine og generelt ha et ordinært liv. Litt av poenget med dobbeltlivet til Buffy er at det bestrides innenfor organisasjonen Giles er medlem av, om hun i det hele tatt kan ha et annet liv utenom. Denne organisasjonen styrer treningen av vampyrjegerne, og til gjengjeld skal de unge kvinnene følge deres lederskap. Det som er forskjellen fra Buffy og de andre vampyrjegerne, er at hun er viljesterk og gjør ikke alltid det hun blir fortalt. Hun formulerer ofte sine egne planer og styrer hele skuta selv, til forargelse for Giles. Dette får vi ikke se så mye av i sesong én, men er noe som blir veldig gjeldende i de to neste sesongene. Fordi Buffy er så viljesterk og egenrådig, spiller serien på en omvelting av den typiske kvinnelige protagonisten. Buffy er utbryteren, mens organisasjonen med voktere er det arkaiske og regelbundne som har holdt det gående slik helt siden den første vampyrjegeren oppstod. Det var også hovedgrunnen til at Whedon ville lage en fortelling om tenåringsjenta. En omvending av den typiske blondinen som er jomfruen i nød, og som alltid blir drept først i skrekkfilmer.

buffy4

Dobbeltlivet til Buffy preger henne gjennom hele serien. På slutten av sesong tre begynner hun endelig å akseptere sin skjebne fullt ut. Gjennom sesong én og to kjemper hun mot dette, og leker blant annet med tanken om å la Kendra (Bianca Lawson) eller Faith (Eliza Dushku), senere, ta over for henne. Selv om Buffy i sesong én er klar for å leve et mer «normalt» liv, går det ikke lenge før hun føler kallet til sin evinnelige skjebne. Det er dette som gjør henne til en helt fremfor alle. Hun velger nesten alltid å gjøre det riktig, setter andres behov foran seg selv og kjemper for de svake. Likefullt er hun et menneske og er til tider egoistisk, sjenert og usikker. Buffy blir fra første stund godt portrettert av Sarah Michelle Gellar, som ser ut til å ha funnet sin livs karakter. Hun lever og puster Buffy, og det er ikke vanskelig å se ut i fra hennes utallige ansiktstrekk. Sarah kan også vise sin sårbare side, noe som er ytterst viktig for denne karakteren.

Resten av ensemblet
Buffys bestevenner som spilles av Hanningan og Brendon, har ikke helt funnet sin sti så tidlig i serien. Spesielt Brendon stiller svakest, da han ikke er like fremmadstormende som resten av ensemblet. Mange av hans dialoger, og da spesielt i piloten føles oppstyltet og som om han leser rett fra manus. Dette blir bedre utover i sesongen, men generelt er han den svakeste av skuespillerne. Selv om Hanningan ikke er på samme nivå som Gellar, er det noe riktig med karakteren Willow fra første stund. Hannigan klarer utmerket å spille en sjenert jente som ikke er helt tilpass i sosiale situasjoner. I sammenligning med Gellar er hun også utformende når det gjelder ansiktsmimikk. Vi får også et innblikk i hvor karakteren hennes er på vei i tredje episode av sesongen, The Witch. Her får hun en forsmak på trolldom som kommer til å prege hennes liv gjennom serien.

Karakteren Giles som spilles av Head, er i begynnelsen litt for stereotypisk britisk, men er likevel den karakteren som ligner mest på den han kommer til å bli. Head spiller Giles mesterlig, selv om han ikke alltid har så mye å foreta seg. Det jeg elsker med Head er at han som Giles alltid er opptatt med noen i scenene sine, som å spise potetgull eller lete i bøker. Forholdet mellom han og Buffy utvikler seg ikke så mye i løpet av sesongen. Men setter et grunnlag for resten av serien.

giles-season-1

De karakterene jeg nevnte sist i gjennomgangen av premisset i sesongen, er også de som feller kvaliteten i sesongen. Selv om Angel ikke er den verste, så er ikke skuespilleren Boreanaz tidlig i serien mye å skryte av. I første episoden av sesongen fremstår han veldig eplekjekk og langt fra slik vi kjenner karakteren hans. Når det er sagt, hadde ikke Boreanaz så mye erfaring på dette tidspunktet. De to verste karakterene i sesongen er definitivt Darla og mesteren. Jeg er ikke så veldig glad i å rakke ned på Darla, da hun gjør en såpass god figur i Angel sesong to og tre, men i denne sesongen er hun ikke mye å skryte av. Det er ingenting galt i skuespillet til Benz, men hun får nesten ingenting å gjøre. I det hun får mer spillerom, blir hun drept. Uansett hvor godt Metcalf spiller en «over-the-top» karakter som vampyrmesteren, så blir det hele for tullete. Scenene i hulen hans minner mer om en dårlig b-film. Cordelia er også en av de svakeste skuespillerne til å begynne med. Tidlig i sesongen får hun veldig lite å gjøre, bortsett fra å være motstanderen til Buffy på skolen.

Les også: Lykkelig fantasi – om episoden Normal Again fra sesong seks

Jeg vil ikke infinne min skjebne
I denne seksjonen vil jeg ta for meg de episodene som faktisk gjør et inntrykk på meg, og de som har en innvirkning på karakterene. Jeg vil ikke gå inn på de mer dårlige episodene, da det ikke er mulig å skimte noe karakterutvikling og det blir motløst i henhold til det jeg ønsker å undersøke på Karakterblikk. De episodene jeg hovedsakelig vil se på er: Welcome to the Hellmouth, Never Kill a Boy on the First Date, Angel og Prophecy Girl.

Sesongen begynner sterkt med Welcome to the Hellmouth og Harvest som begge etablerer godt det vennskapet de fire skal ha gjennom serien. Buffy prater med Cordelia og de møter på Willow. Cordelia ser ikke på Willow som noe annet enn en hindring. Protagonisten vår kjenner seg selv igjen i både Willow og Cordelia: Sistnevnte fordi hun var en selvopptatt jente før hun flyttet til Sunnydale, som ikke brydde seg om annet enn å være populær før hun ble vampyrdreperen. Hun kjenner seg også igjen i Willow fordi hun som vampyrdreper alltid vil være utenfor samfunnet, og kan på ingen måte leve et normalt liv. Willow er ikke nødvendigvis utenfor samfunnet, men hvis man ikke er populær eller blir mobbet føler man seg ikke en del av det. Derfor går Buffy rett til Willow etter Cordelia viser henne skolen.

willow-season-1

Når det gjelder Xanders introduksjon til Buffy er den mer overfladisk, da det er tydelig at han er interessert i henne fra første stund. Som alle nok vil kjenne seg igjen i, er han blind for kjærligheten og skjønner ikke før det er for sent at hun ikke er interessert i ham. Jeg er ikke så glad i slike karakterportretteringer. Det blir for stereotypisk, og siden det ofte blir brukt som en fortellingsteknikk, gir det et signal om at kvinner og menn ikke kan være venner. Etter han får avslag fra Buffy fortsetter de å være venner. Men problemet er at Xander aldri helt klarer å slippe fra seg forelskelsen. Giles er hennes vokter og blir automatisk en del av kjernen fordi han trener henne opp. Det viser seg etterhvert at det ikke blir like lett for Giles å skille «jobb» og de faderlige følelsene han har for henne.

Det er ikke bare dette de første episodene lykkes i, og vi får en god introduksjon til hva som skal skje i resten av sesongen. Angel introduserer seg for Buffy allerede i løpet av den første episoden. Hans motivasjoner i starten er vage, men det kan være fordi karakteren hans var relativt uutviklet i den første sesongen. Fra episoden Angel av, er han på vei mot den karakteren vi kjenner fra første halvdel av sesong to. Den store stygge ulven i sesongen er vampyrmesteren som på ingen måte er noen trussel. Han fremstår mer som en typisk anatgonist, med sine intetsigende planer og kleine fremstilling. Serien skal dog få for at de prøver ut forskjellige elementer før de til slutt fant en god oppskrift fra sesong to av. Jeg liker også godt introduksjonen til Darla, da den spiller litt på den typiske stereotypien om den blonde jenta som blir drept. I begynnelsen av Welcome to the Hell Mouth sniker hun og en annen gutt seg inn på skolen. I det vi tror han skal drepe henne, er det hun som er den virkelige antagonisten her.

Les også: Uskyldighetens endestasjon – om episoden The Body fra sesong fem

Kampen for det normale livet
Den femte episoden, Never kill a boy on the First Date, er et utskudd som på utsiden ikke virker så veldig spennende. Her blir vi presentert for en fyr, Owen (Christoppher Wiehl), som Buffy tydeligvis er interessert i, men som vi verken har sett eller hørt noe om før denne episoden. Han blir introdusert som en mystisk lesehest som ikke sier så mye. På utsiden kan det virke som dette er satt opp for å skape et trekantdrama mellom Buffy, Owen og Angel. Noe det nok i utgangspunktet blir brukt til, men dette er ikke hovedpoenget med karakteren hans, slik jeg ser det: Owen representerer det normale livet som Buffy vil ha. Hennes attraksjon mot Angel derimot er en mer direkte metafor for skjebnen som vampyrdreperen. Angel kommer alltid til Buffy med nyheter om farene som venter henne. Det er også i denne episoden vi blir presentert for ideen om at Buffy egentlig er mer interessert i Angel. Men fordi han bare vil snakke om vampyrer og andre demoner, så blir Buffy minnet om sin skjebne. Angel gjør dette fordi han prøver å distansere seg fra henne fordi han mener at forholdet ikke vil fungere. Han har et poeng: Angel er for gammel for henne, over 200 år eldre. Samtidig, så finnes det en «ørliten» forbannelse som gjør at han mister sin sjel hvis han får et øyeblikk med pur lykke. I tillegg vil han at Buffy skal ha et normalt liv også, men klarer ikke å holde seg unna henne. Denne kampen mot dobbeltlivet kan vi også se eksplisitt i hennes krangler med surrogatfaren Giles gjennom hele episoden.

latest

Buffy blir skuffet når hun til slutt innser at Owen også er en metafor for hennes skjebne. Han er forsmaken på det normale livet, men på slutten av episoden er han blitt en som oppsøker farer fordi han visstnok liker å leve farlig. Derfor kan du si at, uansett hvor mye Buffy kjemper imot er det ingen vei utenom; skjebnen kaller og hun er nødt til å svare.

Et forhold utvikler seg
Sesongens andre høydepunkt kommer heldigvis ikke lenge etter Never Kill a Boy on First Date. Episoden heter Angel, og vi får vite mer om rollen hans, samtidig som han og Buffy har sitt første kyss. Det er også her hun og seeren finner ut av Angels virkelige identitet. Det har vært små frempek i løpet av sesongen, som at han er likblek, har et dårlig forhold til de andre vampyrene og holder seg i skyggene. Denne åpenbaringen får store konsekvenser for deres forhold, og hvordan vi opplever serien til nå. Den introduserer hovedsaklig en gråtone til rollefigurene, først og fremst fordi det viser seg at vampyrer også kan være gode. De er ikke bare gjennomsyret onde og har også sine kompleksiteter. Noe spesielt Spike (James Marsters) vil vise i løpet av serien, på godt og vondt.

Buffy and Angel's first kiss

Kvinnen med den store skjebnen
Prophecy Girl er sesongens siste episode og lykkes med flere ting: I denne episoden ser vi både den menneskelige siden av Buffy da hun gir opp kallet sitt for en dag, og hennes evne til å innspirere de rundt henne. Når hun overhører profetien om at hun skal dø, ler hun for så å begynne å gråte; hun vil ikke dø og gir dermed opp kallet sitt. Jeg synes det er bra å se at hun har beholdt sin menneskelighet, og som 16-åring er hun ikke klar for å dø. Hadde dette vært hvilken som helst vampyrdreper hadde hun godtatt dette, men Buffy er ikke like tradisjonell innenfor dette heltevirket. Hun har en mor hun er glad i og har en fast vennegjeng som både hjelper henne emosjonelt, men er også med på å bære hennes byrde som «superhelt». Likevel er hun alltid alene, noe vi skal se blir gjentatt i løpet av serien.

Som nevnt tidligere har Buffy en iboende evne hvor hun «alltid» gjør det som er rett. Derfor tar hun også opp igjen kallet sitt etter hun har pratet med Willow om drapene på deres skolekamerater. Vi ser sorgen til Willow over de døde studentene, og at når det gjelder vennene til Buffy, så er hun villig til å gjøre hva som helst. Det er også her vennskapets styrke kommer inn. Hun går til mesteren selv om hun vet hun skal dø, men det er på grunn av vennskapet til Xander og Willow at hun til slutt blir reddet. Selv om Xander sine følelser for Buffy ikke blir gjengjeldt, så drar han likevel med Angel for å redde Buffy. At det er Xander som redder Buffy gjør henne ikke svakere, snarere tvert imot: Det er fordi hun kom inn i hans liv, ga han og Willow mot til å være seg selv, at han ønsker å gjøre det. Her ser vi vennskapet deres på det sterkeste, og hvorfor Buffy har en fordel foran de andre vampyrdreperne.

prophecy-girl-buffy-the-vampire-slayer-6924090-640-480

Er det verdt det?
Selve handlingen i sesong én er dessverre ikke mye å skryte av. Dens fremste styrke er de gode karakterene som er tilstede fra første stund, selv om de ikke er fullmodnet til deres storhet enda. Både Willow og Xander får episoder som er sentrert rundt dem. I disse episodene gjennomgår de forskjellige endringer. Uheldigvis finner denne utviklingen bare sted i disse episodene. Det er likevel karakteren Buffy og hennes utvikling som er mest fascinerende. Uansett hvor lite hun liker sin skjebne, tar hun rollen til seg og på grunn av henne iboende evne med å alltid redde folk er hun den perfekte helt. Dette er inspirerende å se noen tar rollen over seg på denne måten. Ikke en perfekt begynnelse, men likefullt et potensiale for senere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.