Livets utenkelige valg

The Gift er en av de beste Buffy-episodene og kanskje en av de tristeste. Den fortsetter trenden med å behandle døden og depresjonen på en god måte. Det er også kulminasjonen av en lang karakterutvikling av vampyrjegeren Buffy.

5.13

Som du kanskje har lagt merke til, er ikke Buffy the Vampire Slayer en særdeles lykkelig serie. Joss Whedon har uttalt at han synes det er mest interessant når karakterene lider. Selv om jeg kan være enig i at mye av den gode dramatikken er basert rundt tragiske hendelser og folk som ikke har det bra, er jeg likevel av den oppfatning at lykkelige mennesker er også god underholdning. The Gift er ikke dekket i lykke hele veien, men den er definitivt preget av kjærlighet mellom karakterene. Det er også en kulminasjon av en karakters utvikling gjennom hele sesong fem; og gjerne serien frem til da. Ofte når en kvinne dør i film eller tv-serie er det for å utvikle en mannlig karakter. I dette tilfellet er det ene og alene for å utvikle karakteren til Buffy (Sarah Michelle Gellar). Selv om hennes utvikling etter denne sesongen går mot mer smerte og dysterhet, er det likevel god karakterutvikling. Selvfølgelig er jeg ikke enig i alt som skjer med henne i neste sesong, men det kommer jeg tilbake til en analyse av sesong seks. Hun dør heller ikke grusomt, men ofrer sitt eget liv på en heroisk måte for å redde verden og sine venner. The Gift er en veldig følelsesbetont episode som fokuserer på vanskelige valg, og om man er villig til å gjøre hva som helst for dem man er glad i.

Det vanskelige valg
I analysen min av The Body sa jeg at Buffys depresjon, eller veien til depresjonen i sesong seks, begynte i den episoden. Oppbygningen til depresjonen vil jeg dog si begynner allerede i det moren til Buffy blir syk. Dette eksemplifiseres i The Weight of the World, episoden før The Gift, hvor vi ser Buffy gi helt opp etter at Glorificus (Clare Kramer) klarer å kidnappe søsteren Dawn (Michelle Trachtenberg). Hele sesongen har Buffy prøvd å beskytte Dawn fra guden Glory så hun ikke skal bruke henne for å komme til sin egen dimensjon. Gang på gang, har hovedpersonen klart det, men i dette tilfellet feiler hun, og i det hun mister sin søster gir hun opp. Ved hjelp av sine venner, og mer spesifikt Willow (Alyson Hanningan) kommer hun seg ut av sin egen psykiske innestengelse. Denne måten å stenge seg inne på kan vi se på som enda en vei mot depresjon. Selv om Buffy i resten av episoden vet hva hun gjør og er klar for å gjøre det, er hun likevel rede for å gi opp dersom Dawn dør. Hun vet ikke lengre hvordan man kan leve i en verden som gir deg slike valg. Tidligere har hun hatt en styrke til å ta slike valg, som å drepe Angel for å redde verden på slutten av sesong to. Det betyr ikke at hun er svak, hun bare finner ikke den indre styrken til å velge å drepe Dawn dersom planen ikke kan gjennomføres. Dawns blod trengs for åpne en portal til helvetedimensjonen. Hvis Glory klarer å åpne portalen er den eneste måte å stoppe det på å drepe Dawn, kommer Giles (Anthony Stewart Head) frem til.

705728_1304283207758_full

Episoden åpner med en diskusjon mellom vennene om hva de skal gjøre. Så pragmatisk som Giles (Anthony Stewart Head) ofte er, er han rede til å beskytte verden på hvilken som helst måte han kan. Betyr det at Dawn må dø er han villig til å gjøre det. Selvfølgelig ønsker han ikke å drepe henne, men han ser ingen annen utvei. Denne pragmatikken ser vi senere i episoden når han tar livet av Ben (Charlie Weber) som er den menneskelige kroppen Glory har inntatt for å kunne overleve. Før dette har Buffy klart å beseire demongudinnen i en kort periode, men siden Glory transformeres til Ben igjen, klarer hun ikke å drepe ham. Giles gjør her det ingen andre av dem hadde klart. Giles føler seg også maktesløs da han vet ikke hvordan han skal redde verden uten å drepe Dawn. Idet han får sjansen til å avlive Glory tar han den. Han får utløp for sin avmakt, samtidig som han gjør verden bitte litt tryggere for ham og «familien» hans.

Heroisk død
Resten av første halvdel av episoden brukes på å diskutere hva de skal gjøre. Jeg liker godt denne diskusjonen da vi ser at ingen av gjengen tar dette lett. De går aldri inn i en situasjon uten å ha en klar plan for hva de skal gjøre. Buffy er lederen, men hun inkluderer alltid de andre i samtalen. Vi ser likevel hennes menneskelighet i denne diskusjonen da hun lover at det siste Dawn vil se er Buffy beskytte henne. Hun nekter å la sin søster dø for noe andre har gjort mot henne. Som jeg poengterte tidligere, selv om Buffy ga opp i The Weight of the World, og hun er tilbake i lederrollen, er hun sliten og klar til å kaste inn håndkleet når det gjelder å være vampyrjegeren. Gjennom hele sesongen har hun vært en klippe for sin familie i deres verste periode. Hun har hele livet bært verden på sine skuldre og beskyttet mange. I sesong fem ønsker hun å lære mer om vampyrjegerne og deres skjebne. Men det virker som dess mer hun lærer dess mer ønsker hun seg vekk fra sin skjebne. Vampyrjegerne har en kort leveperiode, noe som ikke er så rart. Alle har dødd i hendene på en vampyr eller andre onde krefter. Selve symbolet på Buffy the Vampire Slayer var å gi den blonde jenta som gikk inn i bakgården for å bli drept, handlekraft. Og er det noe Buffy ikke mangler, så er det handlekraft. Hun er noe helt annet enn de andre vampyrjegerne: Først med tanke på at hun ikke godtar sin skjebne med en gang. Men også fordi hun nekter å dø på andre premisser. Med dette i mente tar hun fakkelen i sine egne hender, og viser verden at den ikke kan bestemme når hun skal dø.

BtVS-The-Gift-Screencaps-buffy-the-vampire-slayer-36831305-1024-576

Helt på slutten av episoden har porten til Glorys dimensjon blitt åpnet. Alt Buffy har lært gjennom serien og sesongen kommer her til nytte. Munkene som sendte Dawn til henne, lagde hun ut i fra Buffys blod. For å redde verden og sine venner ser ikke Buffy en annen utvei enn å hoppe inn i magien som holder helvetedimensjonens dør åpen. Det er viktig å poengtere at hun ikke gir opp på dette tidspunktet. Hun gjør det motsatte, hun kjemper for verdens og vennene sin fremtid. Selv om reisen i sesong fem og mange episoder går inn på depresjonen Buffy vil få i sesong seks, er dette ikke en del av det. Med en fantastisk tale går hun ut på sin egne premisser:

«Buffy: Dawn, listen to me. Listen. I love you. I will *always* love you. But this is the work that I have to do. Tell Giles… tell Giles I figured it out. And, and I’m okay. And give my love to my friends. You have to take care of them now. You have to take care of each other. You have to be strong. Dawn, the hardest thing in this world… is to live in it. Be brave. Live. For me.»

Kjærlighetens plotverktøy
Som jeg snakket om i analysen min av The Body er ikke Dawn en spesielt tredimensjonal karakter. Hennes eksistens er bare for at sesong fem skal ha et plot. Dette kan jeg si fordi at vi aldri får se Dawn ha egne handlinger som ikke har med hovedhistorien i kapittel fem å gjøre. Jo vi får se henne snakke med Spike i The Crush og hennes reaksjon på morens død. Utenom det fremstår hun som et plotverktøy. Til og med hennes påståtte venninne i The Body får vi aldri se før den episoden eller etter. Likevel ser vi at Buffy er glad i Dawn, og forholdet dem imellom er til tider flott å se på. Selv om Buffy vet at hun egentlig ikke er hennes søster, er det likevel ektefølt kjærlighet mellom dem. Ellers hadde hun aldri ofret seg selv for verden og hennes venner. Vi ser også at The Gift handler ikke om Dawn, selv om det er hun som er nøkkelen til portalen til Glory. Dette er også tilfellet for resten av sesongen; Dawn er hva plotet sentrer seg rundt, men i all hovedsak handler ikke noe av det om henne. Det er ikke hun som får noe karakterutvikling av det, det er alle rundt henne. Ikke misforstå meg, jeg liker Dawn, men synes hun har fått det korteste strået. Problemet er at hun ikke får noen særlig bedre handlinger i løpet av sesong seks eller syv.

dawn-buffy-gift

Døden er vanskelig
The Gift er en av mine favorittepisoder og trolig nok en av de beste episodene til Buffy the Vampire Slayer. Sammen med Normal Again og The Body utgjør de ikke en lykkepille for seeren. Men de viser alle tre at man kan lage virkelig kvalitets tv av tragedie. Det er heller ingen spekulativ affære vi får se i denne episoden. Gjennom hele sesong fem har produsentene møysommelig bygget opp til det punktet hvor Buffy dør. De gjør det ikke for å utvikle en mannlig karakter, ikke for å sjokkere, men for å utvikle den kvinnelige hovedpersonen. Man kan alltids trekke inn at Whedons originale plan var å ende serien i sesong fem. Selv om det er tilfellet, er det likevel noe organisk med hvordan det hele ble til slutt.

Gjennom serien har Buffy slitt med sin skjebne, men hun har alltid godtatt den. I sesong fem stiller hun spørsmål ved dette. På slutten av kapittelet er hun i ferd med å gi opp da Dawn blir kidnappet. Men ved hjelp av sine venner kommer hun seg tilbake, klar for å redde henne. Likevel er det et eller annet i Buffy som har blitt ødelagt, hun skjønner ikke lengre hvordan man kan leve i en slik verden som gir henne valget mellom hennes søsters liv eller resten av befolkningen. Et komplekst studie av tidenes tv-serier helter og hvor knyttet til døden hun virkelig er. Selv etter 15 år kan denne serien og episoden overraske, få meg til å gråte og bli stålsett av karakterenes kvaliteter.

522_TheGift

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.