Bak kulissene

En variabel sesong som til tider fronter litt mindre typiske rollefigurer.

agents-of-shield-cast-0002

Som alltid når Joss Whedon lager eller produserer en ny tv-serie, hviner jeg av glede. Dessverre var jeg ikke imponert over den labre karakterutviklingen jeg så i første gjennomsyning av sesong én. Dette endret seg andre gang jeg skulle se den, og oppdaget elementer jeg ikke gjorde ved første blikk. Karakterer som var statiske var faktisk mer etablert fra første stund. Selv om de ikke fikk så mye utvikling, hadde de andre ting for seg som gjorde det mer verdt å se. Les videre

Apokalyptisk kjærlighet

The 100 sesong én har stor fokus på kjærlighetstrekanter og drama. Den viser seg likevel å være overraskende god, hvor kvinnene kommer til og står igjen som de virkelige vinnerne til slutt.

the-100-season-1-poster-wallpaper-4010

Jeg var rimelig skeptisk da jeg satte meg ned for å se sesong én av The 100. Jeg ble ikke videre overbevist av de første episodene, det var for mye fokus på tenåringskjærlighet. Ikke at det i seg selv er noe galt, men det var for opplagt at man skal skulle lage trekantdrama for å skape unødvendig dramatikk rundt det. Jeg ga også opp på et tidspunkt, men sta som jeg er, gikk jeg tilbake til serien. Les videre

En Roadtrip fyllt med farkomplekser

Selv om Supernatural sesong én er overbefolket av «monster-of-the-week» episoder er det noe som får meg til å komme tilbake til den. Underholdende, men arkaisk når det kommer til kvinneroller eller den generelle oppfatningen av kvinner.

1037056467

Supernatural er ikke noe unikt i tv-serielandskapet, men makter å skape en god blanding mellom de små «uviktige» fortellingene, og de som driver hovedhistorien fremover. Allerede fra første episode vet serien hva den ønsker å fortelle oss. Bortsett fra et relativt veikt første møte mellom brødrene, etter å ikke sett hverandre på en stund, smeller Supernatural ut i fra startstreken. Les videre

Crimson Peak – En maktdemonstrasjon i karakterbygging

Crimson Peak er avvikende, kompleks og lite typisk når det kommer til karakterene. Men er det likevel en god film?

1280x720-JLd

De som kjenner meg vet at jeg er stor tilhenger av skrekkfilmer. Jeg er også en av de som elsker å bli skremt av disse filmene. Hva er ellers vitsen med å se dem? Kjenne uhyggen, ubehaget og dersom jeg etterpå sitter og ser bak meg, kjenne paranoien bre seg, så har filmen lykkes. Jeg gikk inn i kinosalen og forventet en skrekkfilm, men hva vi fikk servert var noe jeg ikke forventet meg. For å si det sånn: Dersom du forventer en skummel film, har du valgt feil. Jeg tror nok vi kan skylde på promosjonen av Crimson Peak, da den pekte mot en spøkelsesfilm som var creepy. Det er mer rett å si at det er en fortelling med spøkelser i, som er det samme hovedpersonen påpeker at hun skriver om i sin bok. Les videre

Stereotypienes seier og fallgruver

Tucker and Dale vs. Evil er en gørrete men morsom skrekkfilm som leker med stereotypiene.

tucker-and-dale-vs-evil-pic01

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente da jeg satte på filmen. Hovedgrunnen for at jeg ville se den, var at Alan Tudyk fra Firefly var med. Det er selvfølgelig ingen god grunn, men han er en humoristisk skuespiller, så det måtte jo bli bra. Jeg er glad for at jeg ikke las så mye om den på forhånd, og overraskelsen over hvor unik filmen var stor. Den spiller på  stereotypene at alle hillbillyer er mordere så lenge de er skitne og ser skumle ut. Filmen snur helt opp ned på dette og gjør ungdommene til antagonistene istedenfor. Les videre