Påtvunget dramatikk – Will they or won’t they

Er denne narrative fortellerteknikken like manipulativ som jeg beskriver den? Eller har den en positiv effekt på dramatikken som jeg har oversett?

BtVS S02E22 Close Your Eyes

Tv-serieprodusenter har en tendens til å bruke de samme klisjeene om og om igjen. I denne artikkelserien, ønsker jeg å belyse noen av dem og forklare hvordan de kan være både positiv og negativ. Jeg har valgt å kalle spalten for Påtvunget dramatikk, da mange av disse fortellerteknikkene som jeg ønsker å belyse, har en tendens til å være manipulative. I denne artikkelserien vil jeg blant annet ta for meg Will they or Won’t they, trekantdrama og hvorfor det er nesten umulig for menn og kvinner å være venner. Sistnevnte er ikke en fortellerteknikk, men det er noe som går igjen og kan ikke utelukkes. Det er også mulig jeg vil ta for meg andre narrative trekk, men i første omgang blir det disse tre.

Først ut er Will they or Won’t They, som til tider kan være nyttig. Ofte blir man dessverre veldig sliten av dette narrative trekket. Den har en tendens til å rive i stykker gode karakterer og ofre dem for det man liker å kalle «god dramatikk». Drama er bra å ha i tv-serier, men dessverre er det mange produsenter som liker å fremtvinge det uten å la det forme seg organisk. Det er ikke alle seriene jeg kommer til å nevne her som gjør det heldigvis. Jeg vil vise hvordan denne teknikken benyttes, hva den går ut på og hva som er positivt og negativt med den.

Hva er dette?
Denne fortellingsteknikken innebærer to hovedpersoner, som på den ene eller andre måten er forelsket i hverandre; men som ikke vet om det selv. Det er ofte en intetsigende oppbygning til forholdet, der andre karakterer forteller hovedpersonene at de tilhører hverandre. Dette er ofte gjort på en lite subtil måte, og vi får sjelden eller aldri se at karakterene er tiltrukket hverandre. Det andre punktet er at en av hovedrollene får seg kjæreste før den andre rekker å fortelle at han/hun er forelsket i dem. Det hender også at en av figurene allerede har en kjæreste i det serien starter. Når det er sagt, trenger ikke en tv-serie følge dette slavisk for at det skal falle inn under formelen. Så lenge den har to karakterer som utpeker seg som det paret og det er mye frem og tilbake, så er det innafor.

For å forklare Will they or Won’t they, ønsker jeg å bruke Gilmore Girls som eksempel: Først får Lorelai Gilmore (Lauren Graham) høre fra Sookie St. James (Melissa McCarthy) at hun liker Luke Danes (Scott Patterson). Dette stedfester Lorelais mor Emily Gilmore (Kelly Bishop), da hun bemerker at han alltid er der datteren befinner seg eller at hun alltid snakker om ham. Vi ser dette mer eksplisitt i episoden Forgiveness and Stuff, hvor Luke møter opp på sykehuset etter at faren til Lorelai får hjerteinfarkt. Lorelai benekter selvsagt dette og prøver å vitse det vekk. Før Lorelai får fortalt Luke hva hun føler for ham, blir han sammen med ekskjæresten Rachel (Lisa Ann Hadley) i episoden Star-Crossed Lovers and other Strangers. Det er verdt å bite seg merke i at Rachel ikke har et etternavn, og vi lærer aldri noe særlig om henne. Hennes funksjon er å være et hinder for Lorelai og Luke. Rachel er den som til slutt finner ut at Luke egentlig er forelsket i Lorelai, og slår opp med ham. Men i det han skal til å fortelle Lorelai hva han føler har hun blitt sammen med Max Medina (Scott Cohen) igjen. Vi får se dem gå gjennom flere forhold før Lorelai, og Luke endelig blir sammen i sesong fem.

Lorelai-Luke-java-junkie-luke-and-lorelai-32777365-1280-720

I dette eksemplet ser vi allerede at det er for mye drama. Likevel, kan fortellerteknikken funke dersom det er gjort på en god og ikke klisjefylt måte. Det hjelper også dersom karakterene involvert har en form for kjemi, noe Graham og Patterson hadde; og fremdeles har ved gjentatte gjensyn. Ofte funker det ikke like bra, fordi produsentene/manusforfatterne ikke bruker tid til å bygge opp et reelt forhold. Og dersom det blir for mye frem og tilbake, og ingen forløsning, kan seerne fort miste interessen. Jeg kan overleve denne fortellingsteknikken i Gilmore Girls fordi hovedpersonene er så lett å like og man føler at deres forhold er organisk; selv om det tar litt lang tid før det skjer noe. Jeg føler også at produsentene ødela forholdet i løpet av sesong seks for å skape unødvendig dramatikk; typisk kommunikasjonssvikt, sjalusi og til slutt utroskap. Jeg kan se situasjonen som ledet opp til det. Men dessverre ble dette lagt opp på en litt manipulativ måte for å skape forringinger i forholdet deres. Likevel, som vi skal er ikke denne serien det verste eksemplet.

To gode venner?

I-Fall-to-Pieces-angel-and-cordelia-2459218-1064-800

Eller så har vi par som aldri burde ha blitt sammen, men som plutselig utvikler følelser for hverandre. I løpet sesong tre av Angel blir hovedpersonen (David Boreanaz) plutselig fortalt av de andre at han er forelsket i Cordelia Chase (Charisma Carpenter). Hun får samme plagsomme fortelling. Frem til nå har de bare vært gode venner og vi har aldri fått hint om noe annet. Her ser du hvorfor jeg ønsker å snakke om menn og kvinner, og at det er umulig for dem å være venner på tv. Det må alltid blandes inn en romantisk relasjon. Veldig ofte lider kvinnene også mer av det, bare se på hvordan de konsekvent ødela karakteren til Cordelia; for mer detaljer les denne artikkelen.

Angel og Cordelia har kjemien, noe jeg mismodig innrømmer, men det er mer fordi de er såpass gode venner og har gjennomgått så mye sammen. Det er heller ikke før i midten av sesong tre at dette plotet blir plutselig tatt opp. Men vi får aldri noen særlig oppbygning til at de er faktisk forelsket. Oppskriften er nesten helt på en prikk; Fred (Amy Acker) sier at hun beundrer dem og skjønner at de liker hverandre. Lorne (Andy Hallet) påpeker at han kan se på (les: Lorne er en demon som kan høre andre mennesker eller demoners tanker og følelser) Angel at han er forelsket i Cordelia. Like før Angel skal fortelle Cordelia at han er glad i henne, på slutten av sesong tre, blir han buret inne i en metallboks av sin sønn og kastet på havbunnen. Runddansen fortsetter når de begge to er tilbake, og dessverre ødelegger hele prosessen, og andre uforutsette ting, karakteren til Cordelia. Hun blir aldri seg selv igjen, bortsett fra når hun «kommer tilbake igjen» i You’re Welcome. Her er hun egentlig død, men fordi hun vil rydde opp i galskapen The Powers that Be, eller produsentene, har skapt. Om dette er en selvkritikk til hva de gjorde med karakteren vet jeg ikke. Det virker ikke slik, for når hun tar farvel, sørger de andre karakterene ikke like lenge som når Fred dør senere i sesongen. Igjen, dette er ikke en konkurranse, men i episoden etter You’re Welcome er det som om de allerede har glemt Cordelia. Hun blir lite snakket om i løpet av sesong fem, hvor episoden er, og det er ikke før de siste episodene av sesongen at hun blir nevnt igjen.

Flere gode varianter

4yOktHIj5AwlNzaswr3ArrJE4xymK8-5L7t0vCDshwpP54a9xkb2jk2xnAmoHfRBlcwtS0n0bvTwK3P8sTgp-_EbQyNvm7LiO13Rgce6UooI03NJee8

Whedons første serie Buffy the Vampire Slayer (1997) takler denne narrative fortellerteknikken på bedre vis. Selv om seriens innfallsvinkel mot Buffy (Sarah Michelle Gellar) og Angel sitt forhold er litt overfladisk, synes jeg likevel vi får en god oppbygning til deres forelskelse. Det tar heller ikke så lang tid før de er sammen. Vi får en liten runddans, men den er heldigvis ikke like plagsom som andre varianter vi så ofte ser. Verken Buffy eller Angel er sammen med noen frem til de utvikler et forhold. Drama er det selvfølgelig, men det har mest med at Buffy prøver å finne ut hvordan hun skal takle sine følelser, fordi Angel er en vampyr. Det tar ikke så lang tid etter at de blir sammen at forholdet deres bryter opp. Jeg synes dog at måten dette skjer på er litt unik i forhold til hvordan andre serier løser det. Angel har en forbannelse på seg som gjør at han mister sin sjel dersom han får et øyeblikk med pur lykke. I episoden Surprise i sesong to har de sex og Angel mister sin sjel. Hadde han ikke vært forelsket i henne på dette tidspunktet, tviler jeg på at sex hadde forvandlet ham. Senere i sesongen må hun drepe ham, selv om Angel får sjelen sin tilbake. Det er litt frem og tilbake i forholdet deres, i sesong tre, men etter dette forsvinner han til Los Angeles og sin egen serie. Poenget mitt er at Buffy the Vampire Slayer bruker teknikken uten å spille på for dramatiske og manipulative strenger. I tillegg har både Gellar og Boreanaz en del kjemi. Det eneste problemet jeg ser med denne beretningen er at Angel kommer tilbake til live. Hadde han ikke gjort dette, ville dette vært et perfekt eksempel på en god måte å ende den narrative fortellerteknikken på.

91130-parks-and-recreation-andy-and-april

En annen serie som gjør sin egen greie på Will they or Won’t They er Parks and Recreation (2009). I begynnelsen ser det ut til at Leslie Knope (Amy Poehler) og Mark Bendanawicz (Paul Schneider) skal være det paret. Men de blir aldri sammen. I bakgrunnen skjer det noe annet, April Ludgate (Aubrey Plaza) og Andy Dwyer (Chris Pratt) faller for hverandre. Vi får heldigvis aldri noen som forteller dem at de hører sammen. Vi får se det gjennom flere instanser. Fra episoden Rock Show viser April seg å være den som først skjønner hvem Andy virkelig er. Selv om April aldri er særlig grei med andre mennesker, har hun alltid akseptert Andy for den han er, selv om han ikke alltid gjør de smarteste valgene. Deres utvikling mot et forhold er ganske subtilt, organisk og ikke presset på oss. Den eneste som ikke skjønner det til å begynne med Andy, men han har alltid vært litt treig. Deres forhold har en del av ingrediensene fra det narrative trekket. Men det er gjort på en så finurlig måte at man bryr seg ikke; de er bare så søte sammen. Deres forhold holder på å falle sammen når Ann Perkins (Rashida), ekskjæresten til Andy, kysser ham på slutten av sesong to. Vi får litt frem og tilbake i sesong tre når April kommer tilbake med en kjæreste for å gjøre Andy sjalu. Grunnen til at forholdet funker så bra er fordi April og Andy har god kjemi. Jeg elsker deres spontanitet. For eksempel arranger de en husfest i Fancy Party, i sesong tre, som viser seg å være deres bryllup. Det blir heller aldri kjedelig. De har et likestilt forhold og de støtter alltid hverandre. Hva? Ja, det er underholdende å se par ha det bra på tv; jeg lover.

Hvordan Ross ødela alt
Den siste serien jeg ta en kikk på er den populære serien Friends (1994) som sammen med Cheers (1982) er et av kroneksemplene på denne fortellerteknikken. Ross Geller (David Schwimmer) og Rachel Green (Jennifer Aniston) er de som skal gjennomgå torturen. Tidlig i sesong én får vi vite at Ross lenge har vært forelsket i henne, men har ikke gjort noe med det. I det han skal til å fortelle Rachel, blir hun sammen med Paolo (Cosimo Fusco) i The One with the Blackout. På slutten av sesongen får Rachel vite at Ross har vært interessert i henne lenge og hun blir betatt av ham. Hvorfor hun nå plutselig blir forelsket i ham skjønner jeg ikke. Det har jo egentlig ikke vært noen slags oppbygning til det. Bortsett fra de sedvanlige konversasjonene mellom venninner og venner om at de hører sammen. I det hun skal fortelle ham om sin forelskelse kommer han tilbake med en ny kjæreste. Det er her ting begynner å gå galt. Selvfølgelig får Ross vite at Rachel liker ham, og på den verst tenkelige måten slår han opp og prøver å bli sammen med Rachel. Det er her han lager den forferdelige og nedlatende listen om Rachel. Nummer en i rekken på listen over forferdelige ting Ross gjør mot Rachel.

ross-and-rachel-break-up

Hovedhindringen i dette forholdet er Ross og hans konstante dømminger, sjalusidrama og at han ikke klarer å oppføre seg modent. Alt handler om ham og han ser ned på alt og alle. De blir til slutt sammen etter episoden The One with the Prom Video. Da er plutselig alt glemt. Det hjelper heller ikke at Ross er vanvittig sjalu på Mark Robinson (Steven Eckholdt) som skaffer Rachel et jobbintervju på Bloomingdales i episoden The One Where Chandler can’t remmember which Sister. Det viser seg til slutt at Mark likevel var interessert i Rachel. Men det unnskylder ikke Ross sin oppførsel; han stoler ikke på at Rachel elsker han så mye. Ross sender blomster, og blant annet en syngende kvartett på kontoret hennes for å kontrollere situasjonen. Han møter til og med opp på kontoret deres for å holde oppsyn med dem. Til slutt er han utro når han og Rachel tar en pause. Jeg skal ikke tråkke opp så mye mark, bortsett fra at Ross oppfører seg som et barn under samtalen og etter de har slått opp. Det irriterer meg også at pausen, og krangelen blir fremstilt som noe morsomt. I dag er dette dessverre ikke så mye å le av. Se artikkelen Friends: Why I dislike Ross Geller for mer om dette.

I siste sesong, etter å ikke ha vært i en romantisk relasjon på lenge, bortsett fra at de har ett barn sammen, finner produsentene ut at de må jo være sammen likevel. Hvorfor må serien slutte på en slik måte? Kan de ikke bare avslutte serien med at disse to har blitt komfortable med å være venner og har et barn sammen? Jeg vet at dette fort kan bli realistisk at de likevel blir sammen. Men hvorfor må man alltid følge en slik regel? Er ikke dette fiksjon, smilefjes med blunkeøyne? Hvorfor kan vi ikke bli flinkere til å omvende stereotypier?

En pest og plage?
Det kan denne teknikken fort bli dersom den drar fortellingene ut i det uendelige, som Friends tv-serien er et godt eksempel på. Den narrative teknikken kan gjøre forhold og hele hendelsesforløpet for innfløkt for sitt eget beste. Dette og det faktum at den ofte drar og sliter i stykker forhold som Gilmore Girls til tider fremviser. Men den kan også som jeg har vist ødelegge forholdet mellom to karakterer så mye, at en av rollefigurene mister sine respektive rammer og ikke finner veien tilbake til seg selv. Ødeleggelsen av karakteren Cordelia har det blitt skrevet en del om på nettet. Det er noe jeg kommer til å ta opp selv på et tidspunkt. Teknikken kan også heldigvis brukes til å opprettholde en god dose dramatikk mellom to ildsjeler. Uansett om Luke blir sammen med Rachel igjen, er likevel Lorelai god venn med begge to gjennom hele prosessen. Det er aldri noen unødvendig sjalusi inne i bildet. Selvfølgelig ser du at hun helst vil være sammen med ham. Men det går aldri så langt tidlig i serien at man mister besinnelsen.

Forhåpentlig har jeg vist at denne fortellingsteknikken kan være begge deler. Av og til må man også ta et steg tilbake og ikke bli for oppslukt i karakterer som jeg gjør. Dette gjør at man blir ekstra irritert dersom det kommer hindringer i veien. Med disse ordene avslutter jeg denne gjennomgangen. Neste gang skal jeg se på trekantdramaer, som er en enda større irritasjon for undertegnede.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.