Agent Carter – The Iron Ceiling

Peggy Carter viser hvor dyktig hun er og får endelig være med ut i felten. Forholdet mellom henne og Edwin Jarvis er dessverre ikke særlig bedre.

agent-carter-iron-ceiling-doogan-peggy_carter

Forrige episode mistet Peggy Carter (Hayley Atwell) all tilliten hun hadde til Edwin Jarvis (James D’Arcy) og Howard Stark (Dominic Cooper). I episoden The Blitzkrieg Button fikk sistnevnte henne til å hente noe fra laben til SSR (Strategic Scientific Reserve), som var en beholder med Steve Rogers (Chris Evans) blod. Selv om Peggy fremdeles gjør alt arbeidet for å prøve å renvaske Howard klarer han likevel ikke å stole nok på henne til å avsløre dette til å begynne med. Denne episoden starter derfor forståelig nok med en sint Peggy som ikke er rede til å tilgi Edwin med en gang. Dette gjør også at Edwin ikke får særlig stor plass i episodens fortelling; men krysser du Peggy får du slite.

Det virker som respekt er noe som går igjen i hele sesongen, for i denne episoden gjør hun hva hun kan for å vinne den tilbake. Her forteller hun nesten Edwin at hun trenger ikke ham og Howard så lenge hun vinner respekten fra sine arbeidskamerater. Jeg vet ikke helt om hun mener dette, men jeg skjønner frustrasjonen, da den ene personen som vet hva hun gjennomgår, Edwin, og den personen hun forsøker å hjelpe ikke viser seg å være til å stole på. Etterforskningen beveger seg også videre, og på slutten av forrige episode begynte skrivemaskinen som kumpanene til Leviathan har brukt til å kommunisere med antagonisten, å skrive til Roger Dooley (Shea Whigham). Selv om SSR kaller inn de beste kodebryterne er det likevel Peggy som tyder det som står der. Dette fører til at Roger sender henne motvillig med Jack Thompson (Chad Michael Murray) til Russland for å finne ut hva som foregår. Heldigvis møter Peggy på noen kjenninger når de ankommer Russland og ting ser lysere ut for vår hovedperson.

Den mystiske Dottie

the-iron-ceiling-peggy-and-dottie-talk-at-the-ll-automat

Før jeg går over til selve handlingen i episoden kan det være greit å begynne med Dottie Underwood (Bridget Regan). Det er hovedsakelig på grunn av det som skjedde i forrige episode. Her drepte hun Otto Mink (Gregory Sporleder), en mann som var ute etter å ta livet av Peggy, lett som bare det. I denne episoden får vi et tilbakeblikk om hvem Dottie egentlig er. Selve episoden begynner også med henne, og vi får blant annet se henne trene på rommet sitt, før det hele går over til det nevnte tilbakeblikket. Her får vi se en rekke ungjenter bli trent opp i en militærleir og Dottie er en av disse. Her lærer de å drepe på de mest lønnsomme måter; og man kan fundere på hvorvidt det er samme programmet som Black Widow (Scarlett Johansson) var en del av. Vi får scener hvor de titter på amerikanske filmer og lærer seg språket, vi får også se henne sloss og ta sitt første liv. Det viser seg også at det er denne militærleiren Peggy og de andre drar til. Har Dottie derfor noe å gjøre med Leviathian, og i så fall hvilke tilknytninger hun til denne personen? Vi får ikke vite noe mer om dette, men jeg liker at hun fremdeles fremstår litt mystisk. Vi får dog en scene hvor hun bryter seg inn hos Peggy for å finne ut hva hun vet. Det er nesten så hun idealiserer Peggy der hun sitter foran speilet hennes og leter gjennom sakene hennes. Begge er kapable kvinner, men hvorvidt de spiller på samme moralske lag er usikkert på dette tidspunktet. Jeg skal heller ikke røpe noe før senere episoder, hvor vi lærer mer om Dottie.

Peggys vinnende sjanse

Agent-Carter-1x05-The-Iron-Ceiling-15

Peggy bruker litt tid på å overtale sin sjef til å la henne dra ned til Russland sammen med de andre. Men i det hun sier at hun kjenner folk i det sjuende regimentet er han ikke vanskelig å be. Før den tid spyr han ut sexistiske kommentarer som at han må forklare at han fikk en kvinne drept eller andre ting dersom hun dukker opp død etter oppdraget. Vi vet jo allerede at mennene i SSR ikke stoler på at Peggy kan sitt arbeid. Heldigvis overbeviser hun dem i løpet av episoden, selv om hun ikke trenger deres respekt for å være så kul som hun er. Men det er jo også viktig for henne å overleve dersom hun skal jobbe som agent sammen med en bråte andre sexistiske menn. Jeg liker måten hun stormer inn på møterommet og begynner å tyde det som står der som ingen ting. Peggy er lei av å bli oversett så hun tar makten i sine egne hender og får ting til å skje. En av grunnene til at jeg er så glad i denne karakteren.

Når de lander på bakken treffer hun igjen Dum-Dum Dugan (Neal McDonough), som de fleste kjenner igjen fra Captain America: The First Avenger (2011). Siden han vet hva hun er kapabel til og siden han alltid har akseptert henne for den hun er, er dette den eneste episoden hvor hun får være seg selv rundt Jack. Dette gjør underverker for henne og oss som publikum som endelig får se henne lykkelig for den jobben hun gjør. Vi har sett det tidligere i sesongen også, men her kan hun virkelig slippe seg løs uten å bry seg om hva de andre tenker om henne.

Gjennom hele Russland reisen er det som om hun har fått en ny «boost» som jeg tror vil gjøre seg gjeldende i resten av sesongen. Spesielt med tanke på det som skjer i neste episode, som jeg ikke vil røpe, men det harde livet er ikke over for Peggy. Det er jo tross alt tre episoder til etter denne. På mange måter klarer Peggy å bryte gjennom jerntaket i denne episoden og det er en fryd å se henne bli respektert for første gang i sesongen. Heldigvis er det ikke siste gang hun får cred for sine ferdigheter.

«Krigshelten» og Daniels oppdagelse

Jack

Vi lærer også mer om Jack i denne episoden, for eksempel hvorfor han fikk sin krigsmedalje. Etter at de har landet på bakken sitter alle sammen rundt et bål og forteller historier. Her kan Jack fortelle at han reddet sine menn fra japanske soldater, under andre verdenskrig, som hadde brutt seg inn i teltet deres. Det han ikke forteller før på slutten av episoden er at dette ikke var så nobelt likevel. Det viste seg at disse soldatene faktisk kom inn med hvitt flagg, noe Jack ikke hadde lagt merke til. Krig rundt ham, lært opp til å tro at de var fienden uansett og nettopp våknet, gjorde at han måtte reagere fort. Denne hendelsen humaniserer Jack litt mer, spesielt siden dette er noe han selv angrer på. Vi får aldri se denne siden av ham, så det var veldig befriende. Dog hadde han nok aldri fortalt Peggy om det, dersom hun ikke hadde reddet ham når de blir beskutt av russerne mot slutten av episoden. Her sitter han redd, i sjokk og klarer ikke å bevege på seg. Peggy er derimot på offensiven hele veien og får ham opp og vekk derfra. Dette fører også til at Jack inviterer henne med på en drink sammen med «gutta». Nyt det mens du kan Peggy, han vil svikte deg fort igjen.

Daniel derimot kommer nærmere og nærmere den mystiske damen som overrumplet dem alle. Han legger merke til skuddskaden til Peggy når han snakker med henne i garderoben, noe som også kommer klart frem på bildet han har av den ukjente damen (som ja er Peggy). Daniel legger sammen to og finner ut av bildet at det er hun. Men hva kommer han til å gjøre med dette?

En fin episode

Sesongen begynner virkelig å skyte fart. Flere av karakterene får utvikle seg og vi lærer mer om nesten alle. Dottie sparker like mye rompe som før og nå vet vi hvorfor. Peggy får endelig utfolde seg blant medmennesker og slipper å tenke på hvordan hun skal te seg. Og vi lærer at Jack er menneske som også kan gjøre feil. Han er med andre ord ikke bare en sexistisk drittsekk.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.