Det ville og vittige grenseland

Tales from the Borderlands er et spill som tar karakterene på alvor, uten at spillutvikleren alltid går i de typiske tropene som selskapet har gjort før.

2923797-right-stuff

I det jeg startet opp Karakterblikk var ikke innlegg om Telltale sine spill første prioritet. Jeg var blitt lei av deres spill, med løfte om at valg gjorde spillopplevelsen forskjellig for hver gang. Valgene har vist seg å ikke ha noe spesielt å si, visse ting endrer seg, men det heller mest mot hvordan man opplever karakteren sin. Noe som i seg selv ikke er galt, men når spillene alltid har merkelappen på begynnelsen av hver episode at valgene dine forandrer hvordan spillet utarter seg, så føler jeg mer for å klage. Dette endret seg mer når jeg spilte gjennom Tales from the Borderlands (2014) som jeg ikke kan skryte nok av, men først et lite tilbakeblikk.

Mitt første forhold til Telltale Games var gjennom The Walking Dead-serien deres. Det var også mitt første startskudd for spill som ble delt opp i episoder. Jeg likte godt de to første sesongene, en tredje er på vei, med en miniserie ute om karakteren Michonne (som jeg må sjekke ut på et tidspunkt), og det faktum at de fokuserte på karakterene. Men det er ikke før jeg spilte Tales from the Borderlands at jeg ble virkelig henrykt. Først, dette er spill som fokuserer på dialogvalg (noe jeg allerede har snakket om, men ikke på denne måten), «quick time events» og minimalt med gameplay. Dette i seg selv høres jo ut som en katastrofe, men det funker til formålet med historiefortellingen til Telltale Games. Som jeg skrev i analysen av første episode av Life is Strange (2015), er det ikke så mange konsekvenser av valgene i Telltalle Games sine spill. Dette endrer seg kanskje ikke drastisk i Tales from the Borderlands, men visse valg fører til at man opplever deler av fortellingen man blir utestengt fra dersom man foretar andre valg. Noe som gjør gjenspillerverdien større og fortellingen rikere, da man får mer ut av de forskjellige karakterene.

Samtidig vil jeg også si at dette er det beste spillet spillutvikleren har gjort. Den har gode og komplekse karakterer, og historien er sykt morsom og vittig til tider. Ikke minst fremstiller spillet mange gode kvinnekarakterer, og disse styrer minst like mye, ofte mer, det som skjer på skjermen. Spillet har også et godt karaktermangfold, og jeg jubler av glede.

Ikke et skytespill

Borderlands_2_PC_1080_8

Det blir for dumt å ikke nevne at Tales of Borderlands er skapt ut i fra tredjepersonsskytespillet Borderlands, som har to etterfølgere, Borderlands 2 (2012), og Borderlands the Pre-sequel (2014). Dette er spill som fokuserer på å skyte alle motstanderne du kommer over, og ikke minst å finne gode våpen. Det er en historie der, som til tider er veldig morsom; men det er ikke der hovedfokuset ligger. Som jeg poengterte til en kompis: Borderlands er et skytespill med Diablo sensibilitet. I løpet av disse spillene blir du presentert for en rekke karakterer, blant annet Handsome Jack (Dameon Clarke), Tiny Tina (Ashly Burch) og i Borderlands Pre-sequel er Athena (Lydia Mackay) en av hovedpersonene; som blir en viktig karakter i Tales from the Borderlands. Med dette ute av veien kan jeg presentere plotet for denne spillserien.

Tales-from-the-borderlands

Rhys (Troy Baker) er en mann som jobber for Hyperion (en gigantisk H oppe i verdensrommet, hvor antagonistene bor), og prøver å lure til seg sjefssetet. Uheldigvis for han har Vasquez (Patrick Warburton) kommet ham i forkjøpet. Sammen med Vaughn (Chris Hardwick) og Yvette (Sola Bamis) forsøker Rhys å hevne seg. Men det meste går galt i det Rhys forsøker å stjele en hvelvnøkkel til en stor skatt, fra Vasquez. Rhys må dra ned på Pandora og møter på alskens skapninger og mennesker som ønsker ham vondt. Utenfor Rhys viten begynner Fiona (Laura Bailey), Sasha (Erin Yvette) og deres adoptivfar Felix (Norman Hall) å sette i gang en av deres lurerier, som innebærer en falsk hvelvnøkkel, som de skal lure August (Nolan North) og de andre hovedrollene med. Etter et ganske morsomt sammentreff, hvor du får se en scene fra både Fiona og Rhys sitt synspunkt, begynner de motvillig å samarbeide for å overleve. En gammel kjenning fra Borderlands spillserien hjemsøker etter hvert hjernen til Rhys etter han plugger inn noe i hodet sitt som han aldri skulle gjort. Rhys har et elektronisk øye som kan skanne omgivelsene med, og har også en port i hodet hvor han kan koble til ledninger og diverse. Gjennom dialogvalg og andre elementer hjelper du karakterene på vei. Andre interessante og viktige karakterer er Loader bot (Raison Varner), Gortys (Ashely Johnson) og Vallory (Susan Silo).

De ustanselige søstrene
Siden jeg begynte å skrive om Rhys, ønsker jeg nå å fortsette med Fiona og Sasha. Noe så uventet som to søstre som er med på å drive fortellingen fremover i et spill. De er også veldig gode venner i det Tales from the Borderlands starter. Gjennom sine ustanselige lurerier, komplementerer de hverandre godt; Sasha er den som finner informasjon om dem de skal lure, tar kontakt med dem, og Fiona er den som utfører selve lureriet (ikke alltid dog, som vi vil se senere).

tales-from-the-borderlands-ep4-fiona

Fiona er en ressurssterk og ustoppelig karakter. Men som alle andre Telltale spill kan du selv bestemme hvordan rollefiguren din formes. Gjennom de fleste dialogvalgene kan du velge hvor selvsikker Fiona er. I min gjennomgang var Fiona en blanding, men for det meste var hun en mangslungen karakter som tok valgene som hun kunne stå innenfor. For eksempel får du en liten pistol av Felix i første episode, Zer0 Sum. Denne kan du velge å fyre av i forskjellige sekvenser, og i det jeg så at Felix hadde forrådt søsknene på slutten av første episode, visste jeg at det var riktig for den Fiona jeg spilte, å fyre av et skudd. Dette førte selvsagt til at sprengstoffmekanismen i pengekofferten han hadde stjålet gikk av. Han døde og du kan ikke rekruttere ham i siste episode. Genialt! Denne scenen kan endre seg ut i fra andre valg du tar, og du kan ende opp med en ikke-død Felix. Siden dette er fortellingen til Fiona og Rhys er det også lagt inn en fortellingsmekanisme hvor disse to beretter for en annen mystisk karakter hvordan de havnet i den situasjonen. Et perfekt plotverktøy for «lag-din-egen-historie» mekanismen.

Gjennom nesten alle interaksjonene med Rhys, er det Fiona som styrer fremdriften. Det virker nesten som hele spillet er bygget rundt at kvinnene har mer handlekraft enn mennene. Det er på tide at mannen blir plassert i en sårbar posisjon, hvor det er han som reddes og ikke omvendt. Samtidig er interaksjonene og valgene du tar i forhold til disse to ofte på likeverdig vis. For eksempel kan du på slutten av episode to, Atlas Shrugged, velge å gå for Fiona eller Rhys sin plan. Går du for Fionas løsning får du noen helt andre scener og utgangspunkt enn om du velger hackemetoden til Rhys. Selv om mange av valgene du tar når det gjelder disse to er likeverdig, er det ofte hun som er ute i felten, mens Rhys sitter trygt et sted og hacker. Som når de infiltrer Helios i episode fire, Escape Plan Bravo. Det er ikke det at Rhys ikke gjør noe, men det forfriskende å se at det er kvinnen som tar mer fart, mens mannen gjør de «trygge tingene».

F3GrEJd

I løpet av spillet kan du utvikle et slags semi-forhold mellom Sasha og Rhys. Jeg sier semi fordi det blir aldri på noen slags måte fullbyrdet, men man ser at det utvikles organisk (dog kan man se de manipulative trådene til utviklerne at dette er noe de vil presse frem). Derfor er det ordentlig gøy å se scenen i episode tre, Catch a Ride, hvor de jakter på en del til roboten Gortys. I løpet av letingen holder begge på å falle ned fra en platting som har falt sammen. Her henger Sasha for harde livet på Rhys som prøver å klatre opp så fort han kan. Etter hvert klarer ikke Sasha å holde seg oppe og faller ned. Det viser seg at det ikke var langt ned, og at Sasha ønskte å gjøre et pek på Rhys. Rhys faller til slutt også ned, og da er det Sasha som tar ham imot og han blir liggende litt i armene hennes. Jeg elsker slike smågrep, og det faktum at spillet gjør dem hele veien. Jeg er også veldig glad i at Sasha sitt forhold med Fiona ikke blir bagatellisert i forhold til det som kan se ut som et kjærlighetsforhold mellom førstnevnte og Rhys. Det er søstrene som er hjertet i spillet, og jeg liker rolleomveltningene disse spiller.

Derfor er det ekstra synd at vi aldri får spille Sasha direkte. Jeg begynte derfor å lengte mer og mer etter de scenene hvor Sasha var med. Det hjelper også at Sashas stemmeskuespiller er en av mine favoritter, Erin Yvette, som også har medvirket i Wolf Among Us (2013), The Walking Dead: The Games sesong én og to (2012/2013) og har hovedrollen i Oxenfree (2016) som Alex. En av de mest ektefølte stemmeskuespillerne med sin markante stemme, men som samtidig klarer å spille de forskjellige karakterene hun har på unike måter.

Jeg snakket i ingressen om at Telltale Games ikke falt i de typiske tropene. I episode to, Atlas Mugged får vi en scene som problematiserer flørtetropen (det er tilfeller hvor kvinnen flørter med mannen for å få det hun vil, og gjerne blir hun her seksualisert gjennom «male gaze»):

I en scene kan du få Sasha til å flørte for å få en av karakterene, Scooter (Mike Neumann), en ganske stereotypisk mekaniker (han har flere bilder av lettkledde damer på veggene i verkstedet sitt), til å fikse deres ødelagte bil; siden ingen av dem har pengene til det. Ut i fra valg du tar trenger ikke dette komme opp, men dersom du får dialogvalget «Wave Sasha to come over», får vi blant annet se at dette er noe Sasha ikke vil gjøre. Hun viser tydelig misnøye med søsterens forslag og vi ser det irritasjonen hennes i ansiktsmimikken. Til slutt går hun med på det fordi Fiona insisterer sånn. Jeg er ingen tilhenger av spill, filmer eller tv-serier som bruker de kvinnelige karakterene sin i form av den problematiske flørtetropen, for å få noen (oftest menn) til å gjøre noe. Når hun kommer ut av bilen får vi det typiske «male gaze» kameraet, Sasha i saktefilm, medfølgende flørtende musikk og kameraet begynner å studere henne nedenfra og opp. Heldigvis reagerer hun også på det i etterkant og drar Fiona til seg for å gi henne og spilleren noe å tenke på:

«Sasha: Come on. What happened back there? Doing that flirty act always makes me feel gross. I’m getting a little tired of being the flirty one all the time. Maybe we should switch places for a while.»

Derfor velger jeg å tro at spillutvikleren aktivt ønsker å problematisere denne tropen ved å få Sasha til å reagere på det før og i etterkant. Du kan også heldigvis velge å si at du er lei deg for at du kalte henne over; selv om Fiona i utgangspunktet ikke ser så lei seg ut, ut ifra hennes ansiktsuttrykk. Du er heller ikke nødt til å ta dette valget, spillet er befriende på denne måten at det gir deg forskjellige dialogvalg for å komme gjennom situasjoner. Så selv om dette ikke er akkurat slik den fremadstormende og komplekse Sasha bør fremstilles, så virker det som om scenen i det minste prøver å problematisere tropen. Hadde hun derimot ikke reagert på det hun «måtte» gjør her og bare latt det gå, hadde det vært ytterst problematisk; da «male gaze» er fremdeles for fremtredende i film, tv-serier og spill.

maxresdefault

Kan mannen endre seg?

Siden Rhys på mange måter begynner som en skurk, kan det se ut som det er vanskelig å sympatisere med ham. Men som med Fiona kan du selv velge hvordan karakteren din former seg. Mens Fionas valg er nyanserte og ikke alltid forteller hele sannheten, begynner Rhys sine dialogvalg veldig rett frem: Enten kan du være en skikkelig drittsekk, som min Rhys var til å begynne med, eller så kan du være lojal og en god venn. Når jeg spiller spill med valg er det sjelden jeg klarer å være slem, men siden Rhys i begynnelsen er en såpass gjennomført drittsekk, var ikke valgene vanskelig å ta. Dette gjør at han fremstår som en oppblåst blei som forventer at alt skal gå hans vei.

Tales-From-Borderlands-Review-Rhys

Dette funker ikke når han møter Fiona og Sasha; allerede her får han motstand. Det virker ikke som han noensinne har gått i motbakke i hele sitt liv. Vaughn og Yvette, hans bestevenner, lar han mer og mindre holde på uten at de reagerer spesielt. For eksempel kan du som Rhys ta all æren for planen du og Vaughn har jobbet med for å la førstnevnte overta setet som Handsome Jack hadde i sin tid. Her kan du si rett ut at det var din plan alene, Vaughn skuler stygt på deg, men det får ikke konsekvenser utover dette. Når det er sagt, lar ikke Vaughn seg overkjøre hele veien gjennom og gjennomgår en ganske stor forandring i løpet av fortellingen.

Hele episode én og to kjørte jeg linja med drittsekken Rhys, men det var et eller annet som gjorde at jeg forandret mening. I løpet av episode to, Atlas Shrugged, drar du og Vaughn på en ferd alene uten søstrene, og de knyttes mer enn de har gjort. Etter å ha kommet seg unna Vasques for n’te gang får du et valg om å bonde med Vaughn; i en hysterisk scene sier de «bro» en gang for mye og jeg ler. Her viser det seg selvfølgelig at det er Fiona som forteller denne delen og overdriver noe vanvittig.

Men du kan også se at dialogvalgene begynner å bli mildere når det gjelder Rhys, du får også flere valg overfor Sasha. Men igjen, ut i fra valgene du gjør så vil hun selvsagt ha noe å si. Det er ikke bare Rhys som overkjører henne. Det er likevel helt klart at spillutvikleren har en vei de har lyst at du skal gå; en mildere og mer utviklet Rhys. Jeg klager ikke, for du kan fremdeles være den versjonen du ønsker.

De andre karakterene

tales-borderlands-1

Tales from the Borderlands er rik på gode karakterer i tillegg til de jeg allerede har snakket om. Først har vi Loader bot som ser ut som en typisk robot som bare snakker rett frem, men som trykker seg til brystet mot slutten av spillet. Jeg så for meg at han var en medhjelper som kom til å dø med en gang, men hans stahet og vilje til å hjelpe Rhys var søtt. Mot slutten av fjerde episode virker det som om han dør, og på grunn av utviklingen hans fikk jeg tårer i øyene; det sier mye om hvor sterkt disse karakterene står.

330830_screenshots_2015-06-24_00004

På begynnelsen av episode tre, Catch a Ride blir vi kjent med en annen robot, Gortys. Jeg falt for karakteren med en gang. Johnson som gav stemme til Ellie i The Last of Us, og i dette spillet viser hun sin humoristiske sans og dramatiske skuespillerferdigheter. Gortys er i tillegg en litt annerledes robot både i utseende og oppførsel. De fleste inkarnasjoner av kvinnelige roboter er nesten alltid veldig seksualiserte, men Gortys er av en helt annen dimensjon, til å begynne med er hun en stor ball. Etter hvert får hun nye ferdigheter som gjør at hun kommer seg fortere fremover, og til slutt blir hun en stor og kampklar robot. Hun sier også ganske mye morsomt, ikke alt like innsiktsfullt men dog.

maxresdefault2

En annen favoritt av sidekarakterene er Athena, selv om hun ikke er like mye med. I episode to blir søstrene tilsynelatende jaktet av en kvinne, godt utrustet til å takle de fleste fiender. Heldigvis viser dette seg å være en tvist fra utvikleren; hun viser seg å være på deres side. Prøver å beskytte dem fra den slemme Vallory som ønsker å ta skatten for seg selv. Når søstrene skal fikse bilen drar de til stedet hvor de vokste opp. Dersom du velger å la Rhys og Vaughn dra direkte dit for å hjelpe søstrene, klarer de å stikke av uten problemer. Men dersom du er en drittsekk og drar direkte mot Old Haven hvor de kan finne ut mer om hvelvet de jakter på, vil denne historien endre seg. Da får du en annen scene på verkstedet hvor du treffer på Janey Springs (Catherine Moore) og Athena. Athena har lovet kjæresten sin Janey å slutte med å være «vaulthunter». Dette fører til at du lærer mer om dem begge og, ikke minst, deres forhold tidligere enn om du ikke hadde tatt dette valget.

I episode fire, Escape Plan Bravo, treffer du Janey igjen og kan velge å snakke om forholdet hennes til Athena. Før dette har Athena blitt kidnappet, og etter samtalen sverger Janey at hun skal ut å redde henne. Dette har en konsekvens for valg du kan ta i episode fem, The Vault of the Traveler. Vi får dessverre ikke delta eller se denne redningsaksjonen. Men heldigvis kommer Athena tilbake i episode fem, dersom dine valg tilsier dette. Liker også godt hennes forhold til Fiona hvor vi blant annet får se Athena lære henne opp til å bli en «vaulthunter». Jeg hører at Athena er en av hovedrollene i Borderlands The Pre-sequel. Spørs om jeg skal ta å spille det.

Hva synes jeg?
Jeg må medgi at jeg ble veldig overrasket over hvor bra Tales of the Borderlands var. Hovedgrunnen til dette var at jeg var ganske lei formelen til Telltale games. Jeg ga også opp deres Game of Thrones spill før jeg kom noe særlig langt. Men jeg har sett på anmeldelser i ettertid at jeg gjorde et riktig valg der. Jeg merket veldig fort med Tales of the Borderlands at det var et vittig spill som brydde seg om karakterene. De blir godt utviklet i løpet av sesong én, og jeg ble glad i nesten alle sammen. Det er også et spill som har en god del kvinner i hovedrollen og det er mange av de som styrer showet. De mannlige karakterene gjør et godt inntrykk også, men kvinnene er vinnerne.

Fiona er kjempekul. Hun er litt gruff, empatisk men også tøff karakterer. Og jeg vil si at hun er mer hovedperson enn Rhys. Selv om han også har en stor rolle. Fiona har også et godt forhold til sin søster, som er noe vi sjeldent ser i spill; søsterpar i det hele tatt. Disse to er venner hele sesongen igjennom, selv om de ikke er enig i alt; skulle bare mangle. Begge to er særs kapable når det kommer til kamp og Vaughn og Rhys må stille seg bak de i forhold. Fiona og Sasha er godt rundet karakterer, med alle deres feil, mangler og styrker. Godt karaktermangfold.

Sasha er ikke bare søsteren til Fiona, hun er den som har mest handlekraft i scenene hun deler med Rhys. Hun tar ikke mot dritt fra noen, til og med hennes egen søster, noe man ser i scenen hvor Fiona bruker Sasha en gang for mye som flørt for å få det de vil. Men heldigvis er dette noe spillskaperne bruker for å problematisere denne tropen fremfor at det unødvendig seksualisering av Sasha.

Rhys er en drittsekk som ikke klarer helt å spille rollen. Han er en blei, men han er også den som forandrer seg mest i løpet av historien. Du kan selvfølgelig velge hva han skal si til etter hvert tidspunkt. Men hovedtendensen er at han som person går fra fullstendig drittsekk til en fyr det går an å like. Jeg er også stor fan av forholdet mellom Vaughn og Rhys, som går fra å være ensidig til å være et likestilt vennskap. Vaughn er også en av karakterene som utvikler seg mest. Det er ikke det at Fiona eller Sasha utvikler seg, det er bare det at disse to går fra større breddegrader til andre.

Vi finner også mange andre gode karakterer, og det er så synd at jeg ikke kan skrive tusen sider om dette spillet, men et sted må det stoppe. Jeg er likeve overbegeistret over karakterene, hvordan de fremstilles og at det så mange forskjellige rollefigurer. Fire ut av fem karakterblikk, ja jeg prøver ut noe nytt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.