Captain America: Civil War

Filmen scorer høyt på sin energiske og godt regisserte actionscener, og det er slik Vs. filmer burde lages. Men får karakterene utfolde seg?

Foto: The Walt Disney Company Nordic

Foto: The Walt Disney Company Nordic

Nå har jeg vært på den tredje pressevisningen for Karakterblikk, og har sett min beste film til nå. Denne gangen gikk jeg for blockbusteren Captain America: Civil War. Det er lenge siden jeg har vært så underholdt som jeg ble av dens to og en halv time spilletid. Har jeg nevnt at jeg ikke er noen tilhenger av lange filmer? Vel denne fløy fort forbi, vi blir servert energisk action, masse humor og til tider gode karakterskildringer. Jeg var ingen tilhenger av Captain America: The First Avenger (2011), selv om den introduserte den utrolige tøffe karakteren Peggy Carter (Hayley Atwell). Bortsett fra henne var filmen filmens fortelling og karakterutvikling en blass kopi av det Marvel produserte av karakterene i ettertid. Captain America/Steve Rogers (Chris Evans) var i topp form i The Avengers (2012) og Captain America: Winter Soldier (2014). Sistnevnte film har etter andre gjennomsyning blitt en stor favoritt her i gården; og den er mer en spionthriller med et fyrverkeri av action stunts. Den filmen fremviste også mer karakterutvikling for Captain America og en Black Widow/Natasha Romanoff (Scarlett Johansson) som stjal showet hver gang hun var på skjermen. Det er nærmest som hun overskygger hovedrollen til tider.

Jeg hadde derfor store forventninger til Captain America: Civil War og bare måtte se den på pressevisning. Etter filmens åpningssekvens uttalte jeg lavt for meg selv at dette kom til å bli en gøy film. Noe det også ble. Det eneste jeg har å utsette på den er at det kanskje er ørlite for mange karakterer og ikke alle skildringer ble like gode.

Stridigheter i Avenger-leiren

Foto: The Walt Disney Company Nordic

Foto: The Walt Disney Company Nordic

Filmen åpner med en sekvens hvor Captain America, Black Widow, Scarlet Witch/Wanda Maximoff (Elizabeth Olsen) og Falcon/Sam Wilson (Athony Mackie) jakter ned Brock Rumlow (Frank Grillo) etter det som skjedde i Winter Soldier. Brock kaller seg nå for Crossbones, iført maske og «body armor». Alt går ikke som planlagt og i det Scarlet Witch redder Captain America fra Crossbones, med sine magiske evner, forårsaker hun en eksplosjon i en bygning som dreper flere mennesker. Dette og andre hendelser fører til sanksjoner og en underskriftsavtale mellom over 100 land, om at The Avengers trenger noen som passer på dem. Dette settes i gang av Thaddeus Ross (William Hurt) som er statssekretær for USA. Tony Stark/Iron Man (Robert Downey Jr.) blir også en forkjemper for dette etter å ha blitt konfrontert av Miriam (Alfre Woodard), hvis sønn ble drept under kampene i Sovokia, i filmen Avengers: Age of Ultron (2015). Jeg så ikke helt denne vendingen komme da Tony ofte ikke er den som lar seg presse av slike sanksjoner. Men det kan være fordi han erindres hvordan hans foreldre, Howard Stark (John Slattery) og Maria Stark (Hope Davis), døde samtidig som at han og Pepper Potts (Gwyneth Paltrow) har problemer. Dessuten snakker han om hvordan han var i Age of Ultron, hvor hendelsene var noe han var indirekte skyld i.

Denne avtalen som Tony er så stor forkjemper for skal bli signert under et møte i FN. Selvfølgelig går ikke alt som det skal der heller, og en eksplosjon dreper flere på FN-møtet: Sønnen til King T’Chaka (John Kani), T’Challa/Black Panther (Cadwick Boseman) sverger hevn over Bucky Barnes/Winter Soldier (Sebastian Stan,) som blir mistenkt etter man har sett han på kamera i nærheten. Dette er de grove trekkene til plotet i filmen, i tillegg til at Captain America nekter å undertegne avtalen, da han mener at strengere styring av The Avengers ikke er en god løsning. I tillegg til disse karakterene blir vi også mer kjent med Sharon Carter (Emily VanCamp), Vision (Paul Bettany), Clint Barton/Hawkeye (Jeremy Renner), Scott Lang/Ant Man (Paul Rudd), Peter Parker/Spider-Man (Tom Holland) og ikke minst Zemo (Daniel Brühl).

Filmen etablerer fort karakterene som skal være med, men trenger ikke mye forarbeid, i hvert fall ikke for de som har sett filmene som har ledet opp til denne. Civil War har også god «pacing» og blir aldri for frenetisk. Jeg synes manusforfatterne pleier godt de fleste karakterene og mesteparten av heltene får sin fortjente skjermtid. Men det er ikke like mye utvikling å skimte for alle karakterene, i hvert fall ikke på sammen måte som Captain America og Tony. Jeg synes likevel filmen løser godt flokene med alle karakterene den forsøker å putte på plass før den forrykende kampen som vi vet skal skje. Dette er også den andre filmen i 2016 som tar for seg superhelters ødeleggelse, og som Tore Andre Øyås ved Filmfront sier i sin anmeldelse, synes jeg det er jaggu på tide. Synes også til tider denne filmen er flinkere enn Batman vs. Superman til å gå i dybden disse ødeleggelsene, selv om noen av karakterenes motivasjoner ikke er nyansert nok. Fortellingen er heller ikke det beste med filmen, men det er sjelden derfor jeg blir fortryllet av filmer. Jeg liker å se på karakterenes interaksjoner, hva som gjør dem gode eller ikke. Og selv om mye av utviklingen her er tynn som bare det, synes jeg karakterene har et godt samspill i forhold til det filmen prøver å fremstille. Den er så gjennomført fra ende til annen at jeg storkoste meg hele veien gjennom. Hadde Batman vs. Superman blitt produsert og skrevet på samme måte, tror jeg den hadde lykkes mer. Karakterene som introduseres er flettet inn i plotet og det hele føles nyansert og organisk. De karakterene som blir presentert for første gang, er også såpass interessante, og morsomme (Les: Spider-Mans ustoppelig prat midt i den klimatiske kampen).

Når selve anmeldelsen er overstått skal jeg gå litt mer i dybden, og dersom du ikke vil ha massive spoilers, stopp lesningen!

Scarlet Witch og Black Widow fortjener sin egen film
Som du kanskje allerede har forstått er filmen nesten overbefolket av gode karakterer. Den har ikke like store problemer med å gi de fleste noe å gjøre som for eksempel i X-Men 3: The Last Stand. De fleste rollefigurene har sine egne unike evner og dette skaper variasjon i det de store kampene mellom dem begynner. Problemet med så mange karakterer dog, er at noen ikke får utviklet seg helt slik de burde. Dette rammer Scarlet Witch spesielt hardt. Hun har som sagt en innvirkning i begynnelsen av filmen, hvor hun forårsaker at flere mennesker dør av en eksplosjon, når hun redder Captain America fra Crossbones. Vi får en umiddelbar reaksjon fra henne og vi kjenner hennes sorg og medmenneskelighet for disse menneskene, samtidig som hennes ansiktsmimikk sier noe om at hun ikke skulle gjort det. Vi får noen samtaler om følelsene henne rundt det i løpet av filmen, men jeg føler aldri vi kommer til kjernen av det. Plutselig er hun okay igjen og kan slåss med de andre. Det virker også nesten som det blomstrer følelser mellom henne og Vision. Om det faktisk var tilfelle så skjønner jeg ingen ting av dette. Ble jo ikke bygget opp i det hele tatt. Kanskje jeg så feil?

Samtidig skal man ikke dvele for mye over det, bevege seg videre og lære av det man har gjort. Det er jo for så vidt noe hun også gjør, men jeg savner litt mer dypdykking i hennes karakter. Bortsett fra dette er hun veldig delaktig i alle kamper, bortsett fra sluttsekvensen, og får virkelig vist seg frem. Når jeg ser henne og Black Widow sparke så mye rompe, kjenner jeg at det er på tide at de får sin egen film; begge to eller sammen.

Foto: The Walt Disney Company Nordic

Foto: The Walt Disney Company Nordic

Hun var heller ikke helt seg selv i Avengers: Age of Ultron, og ble kidnappet titt og ofte. Det er spesielt besværlig når du ser hvordan hun ble fremstilt i The Avengers, kul, tøff og ga faen. Også hvordan hun ble portrettert i The Winter Solider. Ikke det at kvinnelige karakterer ikke skal få lov til å være svak, men det blir så feil med denne karakteren; at hun går fra den ene enden av spekteret til den andre i løpet av få filmer. Dette skjer jo aldri med mannlige superhelter, i hvert fall særs sjeldnt. Derfor er det gledelig å kunne fortelle at hun er tilbake til sitt gamle jeg og sparker masse rumpe. Flere kamper mot Crossbones i begynnelsen ga meg et bredt smil rundt munnen. Jeg synes også det var spesielt at hun støttet Tony i å skrive under på avtalen, når hun er så god venn med Captain America fra Winter Soldier. Men kanskje hun er lei av å slåss mot skurker uten å komme noen vei? Hun har jo vært i gamet ganske lenge og vet hvordan det føles å bli kontrollert. Spesielt siden hun ble trent opp som snikskytter fra hun var liten av. Røvet vekk barndommen og alt det der. Jeg kan skjønne at James Rhodes/War Machine (Don Cheadle) støtter sin venn Tony, men jeg skjønte ikke helt hvorfor Black Widow gjorde det. Og ja det er definitivt på tide at Black Widow får sin egen film(!)

Bautaene tar et oppgjør
Jeg visste det kom til å være en rift mellom Captain America og Tony i løpet av filmen. Det måtte jo være en grunn til at de sloss mot hverandre, med hver sine allierte. Etter at man ser at Bucky mest sannsynlig stod bak eksplosjonen som drepte mange på FN-møtet, begynner Tony og de andre å lete etter ham. Captain America finner ham først og prøver å beskytte ham. Det er også her Black Panther viser sitt virkelig jeg, og kampen vi får mellom dem er ganske ekstraordinær. Jeg liker godt at T’Challa får en slik medvirkning i filmen og jeg liker godt hans karakter. Spesielt på slutten av filmen er han i sterk kontrast til de Tony, som blir slukt av sin hevntørst. Her velger Black Panther og spare Zemo står bak eksplosjonen og drapet på hans far. Gleder meg til å se T’Challa i Black Panther som visst nok kommer i 2018.

Når jeg først snakker om introduksjon av nye karakterer, stifter vi også bekjentskap med den nye Spider-Man. Heldigvis er han en mer gøyal og vittig karakter i Civil War; sterk kontrast til hvordan han ble portrettert i de to siste «rebootene». Og da spesielt Tobey Maguire sin versjon som er helt grusom. Hver gang jeg tenker på hans portrettering kommer alltid dansescenen i Spider-Man 3 til minne (grøss). Før jeg går videre til Captain America og Tony, må jeg bare nevne at måten disse to introduseres på slår helt klart måten Batman vs. Superman: Dawn of Justice (2016) gjorde det med sine. Rent bortsett fra Wonder Woman (Gal Gadot) dog. I denne filmen introduseres Black Panther som en integral karakter til plotet i filmen uten at det føles påtvunget. Samme kan du si med Spider-Man. Mens i Batman vs. Superman får vi en scene med Wonder Woman hvor hun ser de nye superheltene vise seg frem på videofiler, uten at de egentlig har noe med fortellingen å gjøre.

Foto: The Walt Disney Company Nordic

Foto: The Walt Disney Company Nordic

Til slutt blir Bucky tatt til fange og skal få et oppgjør med en psykiater, hvor Zemo sniker seg inn og hypnotiserer ham. Etter at Bucky går amok i korridorene og sloss mot de fleste av Avengers begynner Tony å få nok. I det han finner ut at Captain America igjen stiller seg foran Bucky, brygger det opp til en stor kamp. Selve kampen mellom alle heltene er helt strålende å se på. Som jeg nevnte tidligere har alle superheltene sine egne unike evner og dette bringer stor variasjon til den klimatiske slossescenen. Her må jeg også nevne Spider-Man igjen, Holland er et komisk geni og mange av samtalene han har mot dem han sloss mot er helt glitrende. Det er en fryd å se alle disse kjempe mot hverandre, og selv om det er en lang scene blir det aldri kjedelig. Bare så det er sagt, beveger jeg meg nå over i spoilerterritorie, i hvert fall mer enn jeg har gjort til nå.

På slutten av filmen får vi vite at det var Bucky, under kontroll av Hydra, som drepte foreldrene til Tony. Dette er en ganske stor avsløring om noe vi ikke visste fra før av. Jeg aner ikke hvordan de gjorde det i tegneserien, men dette var i hvert fall nytt for meg. Frem til dette punktet begynte Tony å se at Captain America hadde rett, og at det var noe som ikke stemte med at Bucky hadde forårsaket eksplosjonen. Forståelig nok ser han rødt etter denne avsløringen og vil ikke gi seg før han har drept Bucky. Men igjen, Bucky kan ikke noe for dette da han ble kontrollert av Hydra. Han husker kanskje at det var han som gjorde det, men likevel ute av hans kontroll. Noe som får meg til å poengtere at hver gang en god mann i film og tv-serie skal gjøre noe galt, så er de alltid under kontroll av andre eller så blir de på kort tid forvandlet til noe forferdelig. Er det fordi da kan vi som publikum ikke beskylde dem for å egentlig være slemme?

Captain America og Tony har alltid vært i tottene på hverandre, helt siden The Avengers. Dette spiller nok veldig inn på det som skjer i filmen. Men jeg tror nok også Tony begynner å angre litt på det han har gjort som Iron Man. Likevel dess mer Captain America motsetter seg å bli styrt av den avtalen, dess mer sint blir Tony. Det hjelper heller ikke med avsløringen på slutten av filmen heller. Tony har alltid vært en veldig frempå karakterer og jeg tror hundre prosent på at han blir slukt av sin hevn. Hele filmen gjennom har han vært på randen til å eksplodere. Dette gjør at han krysser en grense som han ikke klarer å stoppe seg selv fra. Tony ser helt ødelagt ut etter å ha tapt mot Captain America, og ikke minst fortapt. Blir spennende å se hvordan fortsettelsen på dette blir.

Veldig gøy film
Det er vel ingen overraskelse at jeg storkoste meg hele filmen gjennom? Det er veldig få filmer som finner en god linje mellom underholdning og dybde. Jeg vil ikke si at Civil War er en perfekt blanding, men den har mange gode ideer som jeg føler de lykkes med. Filmen er kanskje til tider litt for overbefolket med karakterer, men den klarer i alle fall å sjonglere disse mye bedre enn Batman vs. Superman. Ikke at det skal så mye til, men jeg føler nå for å si det uansett. Er ikke mer å si enn at jeg anbefaler deg å se denne filmen. Til gjengjeld hadde det vært kult om det var flere kvinnelige superhelter i filmen og at Black Widow og Scarlet Witch får sin egen film.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.