Agent Carter – Valediction

Sesong én av Agent Carter har vært fabelaktig og avsluttes på en særdeles flott måte i Valediction. Peggy Carter får igjen vist sin slagkraftige side og hennes vennskap med Edwin Jarvis er noe av det beste med sesongen.

Peggy

Bortsett fra at jeg ikke har skrevet sesonganalysene så er prosjektet med Agent Carter over for denne gang. Selvsagt, og forhåpentligvis kan det komme en sesong tre, men på dette tidspunktet ser det tvilsomt ut. Det har vært en lærerik periode, som jeg har tenkt å investere i nye lignende prosjekter. Det er et prosjekt som er under arbeid som jeg vil snakke mer om ved et senere tidspunkt; tro meg, det kommer til å bli veldig spennende. Men nå er det dags for å se på den siste episoden av Agent Carter sesong én, Valediction. I tillegg til at jeg skal snakke om det som skjer i episoden, vil jeg også fokusere en del på det som har skjedd til nå i sesongen. Synes avslutningen fortjener litt mer analyse enn jeg har gjort til nå.

Previously on…

Peggy 2

I forrige episode SNAFU, holdt det på å gå galt for Peggy Carter (Hayley Atwell). Hun hadde blitt tatt inn av SSR (Strategic Scientific Reserve), og var på vei til å bli siktet for å samarbeide med Howard Stark (Dominic Cooper). Men dersom du har fulgt henne hele sesongen vet du at Peggy var den som gjorde mest fremgang i saken. Hun fikk selvfølgelig hjelp av den ivrige Edwin Jarvis (James D’Arcy), butleren til Howard. Det viste seg å være et sjakktrekk, da de i tillegg til å bli gode venner var veldig gode samarbeidspartnere. Jeg nevnte noe om dette i sesong to, men ikke så mye i denne sesongen; det er veldig sjelden vi ser et slikt vennskap mellom kvinne og mann uten at det blir et kjærlighetsforhold mellom dem. Jo, du har mange gode vennskap mellom kjønnene i tv-serier, men det er nesten alltid et håp fra den mannlige motparten at det skal skje noe mer.

Selv om det er Howard Peggy skal hjelpe, er han selv ikke særlig behjelpelig, da han nesten forventet at Peggy skal gjøre grovarbeidet. Men som han sier i denne episoden, det er ingen andre han stolte nok på at skulle finne rettferdighet for ham enn hun. Dog, synes jeg det var lite tillitsverdig av han å ikke fortelle at han hadde blodet til Steve Rogers (Chris Evans), før hun oppdaget det selv i The Blitzkrieg Button. Spesielt når hun, bortsett fra Edwin og til tider Angie Martinelli (Lyndsy Fonseca), kjempet alene mot sexismens monstre i en tidsalder hvor de vokste på trær (det finnes mange slike trær i dagens samfunn også dessverre).

Samarbeidspartnerne hennes fra SSR var sjelden hjelpsomme eller så på henne som likeverdig. Den eneste som virket å være på hennes side, Daniel Sousa (Enver Gjokaj), var forelsket i Peggy. Likevel var han en av de beste etterforskerne, da han var den som fant ut at Peggy var den som var avbildet fra festen i episoden, Now is not the End. Jack Thompson (Chad Michael Murray) var kanskje den største drittsekken mesteparten av sesongen, men viste seg som en litt annen mann i episoden The Iron Ceiling. Hennes sjef, Roger Dooley (Shea Whigham) ga henne en sjanse i The Iron Ceiling, men stolte likevel ikke nok på henne og det var så vidt hun fikk lete etter sine egne spor, episoden etter, A Sin to Err. Med andre ord har det ikke manglet på motstandere til Peggy. Men hennes største likeverdige motstander er likevel Dottie Underwood (Bridget Regan) som vi møter i episoden Time and Tide. Men hennes viktighet for sesongen blir ikke klart før episodene The Iron Ceiling, hvor vi ser at hun ble opplært på en militærleir fra ung alder, og i A Sin to Err der det avsløres at hun samarbeider med doktor Ivchenko (Ralph Brown). På mange måter synes jeg sesong to helhetlig er et bedre kapittel enn denne sesongen. Kapittel to prøvde flere nye elementer, men lyktes ikke alltid helt. Sesong én er mye jevnere kvalitetsmessig, ikke at det nødvendigvis skader fortellingene; men det fører også til at det kanskje ikke er like mye spenning. La oss ta en liten kikk på hva heltene våre må gjennomgå i episoden Valediction:

Howard og Jack

Episoden begynner rett etter at Roger hoppet ut av vinduet for å redde resten av SSR fra å eksplodere, og det som skjer i kinosalen. I kinosalen finner de masse døde mennesker og etter at Daniel puster inn gassen Dottie brukte der, ser vi ettervirkningene: Daniel får en massiv aggressivitet og angriper Jack. Jakten på antagonistene begynner med en gang, men blir avbrutt av Howard som ønsker å hjelpe fordi han har dårlig samvittighet for alle tingene han har gjort. Motvillig begynner Jack og Daniel å samarbeide med mannen som de har jaktet på hele sesongen. Sammen med Peggy og Edwin legger de en felle for Ivchenko og Dottie. Uheldigvis slår den feil og Howard blir istedenfor tatt til fange og presset til å fly et av sine egner for å slippe gassen som antagonistene allerede brukte i kinosalen (og som tilfeldigvis ble brukt i Finnow). Plutselig står heltene overfor en katastrofe som kan treffe byen de har lovet å beskytte. Samtidig mens alt dette skjer, får endelig, både Howard og Peggy, tatt et oppgjør med den «døde» Captain America på hver sin måte.

Oppgjørets time
Peggy krangler mye med Howard i denne episoden. Selv om hun ikke alltid er enig med ham eller ikke alltid liker hva han gjør, vil hun fremdeles ikke at han skal melde seg frivillig som lokkemiddel for Ivchenko. I tidligere episoder har jeg snakket litt om kampen i Finnow, som Howard forårsaket indirekte. Dette kommer opp igjen i denne episoden og knyttes opp mot Ivchenko som var tilstede under kampen. Han mistet alle sine kamerater fra hæren og ikke minst sin bror. Derfor er dette kanskje den beste ideen, selv om Dottie og Ivchenko lurer dem tilbake og karrer tak i Howard. Her synes jeg heltene var litt lettlurte, og selv den mest utrente personen kunne høre at skuddene fra riflen var satt til automatisk (lydene fra geværet høres veldig automatisk og ikke ut som noe som sikter og skyter på ordentlig). Uansett hvor lite godt utarbeidet denne delen av plotet var, får vi i hvert fall gode frukter fra det.

Peggy, howard and Edwin

I Captain America: The First Avenger blir forholdet mellom Captain America og Howard godt etablert. Man går muligens langt om man argumenterer for at Howard så på Steve som en sønn, men at han forgudet ham er lett å se. Ivchenko klarer å lure Howard til å tro at han skal fly for å finne Steve en gang for alle, når han i virkeligheten skal gasse resten av byen. Peggy er selvfølgelig den som snakker Howard ned. På denne måten får de begge tatt et oppgjør med sin fortid og deres savn etter Captain America.

Jeg vet ikke om det er på grunn av skuespillet til Cooper eller at det er fordi jeg ikke tror Howard når han bedyrer at han vil gjøre opp for seg. Jeg tror på ham når han viser savnet sitt av Captain America i det han flyr, men at han skulle angre så mye på de tingene han har gjort, føler jeg ikke at skuespilleren helt klarer å formidle. Jeg tror heller at Howard gjør det for å hjelpe Peggy, som er den personen han respekterer mest i livet sitt. Ingen andre motsier Howard, men Peggy derimot, nekter å spille etter hans regler. Jeg tror også det er fordi han vil ta tilbake blodet til Steve, noe han også gjør usett. Ikke før Edwin tar det tilbake og gir det til Peggy som han mener er dens rettmessige eier.

Peggy og Edwin

Dette gjør vennskapet mellom henne og Edwin solid igjen. Den nye vennen til Peggy har utviklet seg en del i sesongen, og selv om Howard har hjulpet han mye i fortiden, har Edwin klart å utvide sine horisonter og lært å følge sine egne stier takket være sin nye venn. Ikke minst fordi Peggy behandler Edwin likeverdig og ikke som en medhjelper som skal gjøre alt du ber om. Bortsett fra broscenen er jeg veldig glad for at sesong én finalen slutter med vennskapet til Peggy og Edwin. Og jeg husker ikke at både Angie og Peggy ble tilbudt å bo i et av husene til Howard. Hva skjedde med dette? Sesong to åpner jo uten Angie, og hun kommer bare tilbake i en drømmesekvens i episoden A little Song and Dance. Er det noe jeg skal kritisere sesong én for, er det hvor lite Angie var medvirkende. Hun var jo særdeles kul i sin portrettering når hun hjalp Peggy i episoden A Sin to Err. Bortsett fra dette var hun nesten bare en person som fortalte de andre kvinnene på hotellet at maten var klar. Jeg bør ikke glemme samtalene hun og Peggy hadde i begynnelsen av sesongen. Men dessverre fikk hun altfor lite skjermtid. Kommer det en sesong tre, er dette en av mine ønsker; Agent Carter trenger flere markante kvinneroller.

Heldigvis hadde vi Dottie som gjennom sesongen var et friskt pust hva karakterer gjaldt. Hun var dødelig, vittig som faen og kunne forandre mine og oppførsel i løpet av få øyeblikk. En perfekt snikmorder med andre ord. Jeg skulle gjerne sett at hun fikk enda mer utvikling i løpet av sesongen, men det vi får servert er likevel godt skrevet. Avslutningskampen mellom henne og Peggy er en fryd å se på. Spesielt når vi ser hvordan Peggy forbedrer seg med silkeskjerfet og går til angrep. Kampen er nesten for kort, men episoder har ikke mye tid å fortelle sine historier. Vi får også det typiske fallet hvor antagonisten har forsvunnet etterpå for å kjempe nye kamper. I dette tilfellet gjorde det meg ikke så mye, da vi får mye gode frukter servert av henne i sesong to.

Peggy og Dottie

I know my value
Som jeg sikkert til det uendelig har prentet inn, så har Peggy slitt hele sesongen med å bli respektert som den personen hun er. Hun var vært sekretær, usynlig og ikke blitt sett på som et likeverdig menneske blant medarbeiderne i SSR. Selv om hun er den som har vært et steg foran alle andre hele veien. Peggy fortsetter å ta ledelsen i denne episoden, sammen med Jack. Hun er helt fremme i felten og er ikke lengre usynlig. Men det er også i denne episoden hun endelig forstår at hun har verdi uansett hva alle andre prøver å fortelle henne. Sånn sett har serieskaperne lykkes i å vise hvor formidabel Peggy har vært under alle odds. Jeg synes også manusforfatterne har forfattet en organisk sti som vi kan se fra en Peggy som ønsket å vise hva hun var god for i Now is not the End til kvinnen som ikke trenger andre annerkjennelse i Valediction. Denne utviklingen er noe jeg har tenkt å se nærmere på i sesonganalysen.

Peggy 3

På slutten av episoden får også Peggy applausen og godkjennelse hun så lenge har ventet på. Selv om hun er glad for å få den, så virker det ikke som det affekterer henne så mye som kanskje både hun og seerne hadde trodd. Likevel har det ikke så mye å si hva som skjer her, da hun ikke får ta del i gleden særlig lenge: Rett etterpå tar Jack æren for alt hun har gjort i løpet av sesongen. Man skulle nesten ønske at Peggy reagerte på dette, men når vi får denne samtalen mellom henne og Daniel, trenger jeg ikke mer:

«Daniel: How can you just sit there and take that? Peggy: Daniel! Daniel: I am gonna tell that senator what really happened. Hell, I’ll tell Truman himself. Peggy: It really doesn’t bother me. Daniel: It bothers the hell out of me, I saved that jerk’s life. Peggy: I don’t need a congressional honor. I don’t need Agent Thompson’s approval or the president’s. I know my value, anyone elses opionion doesn’t really matter

Det er dette som gjør karakteren til Peggy så fantastisk. Hun forstår noe av det mest prekære i livet; Hvem man er og sin egen annerkjennelse av dette er alt man trenger, og til helvete hva andre kritikere, av din person vel å merke, synes. Så lenge man elsker den man er og vet hva man kan utrette så trenger man ingen andres annerkjennelse. Selvfølgelig er det viktig med venner, og all hjelp og oppbyggingen de kan gi deg. Men dette hjelper veldig lite, dersom du ikke liker den du er og kan se at du selv betyr noe. Så selvfølgelig bryr hun seg om hva Edwin, og kanskje til en grad Howard og Daniel, mener, men til syvende og sist, er det hun selv som kjenner og vet hvem HUN er, og ingen andre. Derfor er det viktig å finne seg selv, slik Peggy har gjort denne sesongen. For da vet man at man har verdi og ikke trenger samfunnets annerkjennelse hele tiden.

Avslutning
Som du kanskje har skjønt, er jeg veldig glad i Agent Carter og Peggys karakter. Denne episoden tar opp all utviklingen hovedkarakteren har gjennomgått og gjør hele sesongen verdt det. Selve fortellingen er kanskje ikke mye å ta vare på, men karakterene er de som virkelig skinner. Nesten alle rollefigurene får en utvikling og selv om man ikke liker alle, er det likevel en god finale og god sesong helhetlig. Heldigvis er det Peggy som får mest utvikling jeg er glad for at det hele virker så organisk. Det er mange serier som presser frem utvikling og ikke tenker over konsekvensene det har for karakterene. Selvfølgelig er det ikke alltid alt man er fornøyd med, men i det store og det hele er dette en god sesong og en verdig avslutning av kapittelet.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.