Agent Carter sesong to – Den handlekraftige Peggy må ta et valg

En sesong som fokuserer nesten litt for mye på romantiske relasjoner, men er til tider et bedre kapittel enn det første. Mye takket være den komplekse, men fattede Peggy Carter, og nyvinninger.

agent-carter_s02e01_the-lady-in-the-lake_still-15

Jeg var klar på at sesong to av Agent Carter kom til å bli bra, da jeg ble nærmest blåst av sengen i 2015, når tv-serien debuterte og viste hvor kul Peggy Carter (Hayley Atwell) var. Jeg hadde fra før av sett Captain America: The First Avenger (2011) og jeg husket ikke så mye av hennes rolle. Det eneste jeg kunne erindre var at jeg var irritert over hvor lite spillerom hun hadde. Ikke minst at hun var den typiske romantiske relasjonen og at hun hadde begrenset med handlekraft. Når jeg så den igjen, stemte ikke dette inntrykket helt: Fra du møter henne i filmen viser hun seg som en rimelig tøff dame som ikke tar dritt fra noen. Dette er en av elementene som kjennetegner henne i tv-serien også. Hun var fremdeles den romantiske relasjonen i filmen dog, og hadde begrenset handlekraft og rolle i forhold til de andre mannlige karakterene. Men en god tv-serie ble det likevel, for henne personlighet og kule væremåte er front og senter.

Som du sikkert allerede har konkludert med så er jeg veldig fornøyd med hvordan sesong én ble. Den opprettholder kvaliteten hele sesongen gjennom, og kapittelet er jevnt hele veien gjennom. Det betyr ikke at sesongen er kjedelig, men helhetlig tok ikke produsentene så mange sjanser. Den nye sesongen prøver litt mer, lykkes ikke alltid, men den er mer spennende og kompleks i konklusjonen. Samtidig ligger fokuset mer på kjærligheten, noe det første kapittel var helt foruten (nesten). Sesong én sluttet til og med en lykkelig Peggy, som hadde lagt alle vonde minner bak seg. Jeg synes det var relativt forfriskende at hun sa nei til Daniel Sousa (Enver Gjokaj) og ville finne sin egen sti. Nå når hun har funnet dette og er mer suksessfull i jobben får vi vite at hun er interessert i ham likevel. Dette er et sort pledd gjennom hele sesongen, og virker kastet inn der bare for å opprettholde et trekantdrama mellom henne, Daniel og en ny utkårede; og ikke minst den nye mannen i Peggys liv. Jeg prøver ikke på noen måte å si at hun ikke skal få en kjæreste, men fokuset ligger for mye på det og det føles ikke som Peggy får nok karakterutvikling som en følge av dette. Jeg vil gå mer i dybden på dette etter hvert som jeg kommer ut i innlegget. Generelt er jeg stor tilhenger av sesongen som sådan.

Agenten med stor A er tilbake

tumblr_o19gdhLtIz1sp54a2o8_1280

Dette var tittelen til innlegget mitt om den første episoden av sesong to, The Lady in the Lake, og det var virkelig godt å se Peggy igjen. Når sesongen starter er Peggy den stigende stjernen i SSR (Strategic Scientific Reserve) og alle mennene ser opp til henne. Når hun bringer inn Dottie Underwood (Bridget Regan) fra sistnevntes mislykkede bankran, flokker de mannlige medarbeiderne for å se Peggy avhøre henne. Jack Thompson (Chad Michael Murray) som tok æren for Peggys bragder på slutten av forrige sesong, ser på det hele med forakt. Heldigvis for ham ringer Daniel like etterpå, som trenger en ekstra agent til byrådet han leder i Los Angeles. Jack ser sin sjanse og sender Peggy, for å bli kvitt henne. Han har med andre ord ikke forandret seg mye siden sesong én, men vi får i likhet med det første kapittelet se andre nyanser av hans karakter (ikke at jeg kommer til å gå særlig inn på det).

Daniel trenger hjelp på grunn av en ny og vanskelig sak som har landet i fanget hans. En død kvinne blir funnet frosset nær en innsjø midt i sentrum av Los Angeles. Dette mordet knyttes opp mot firmaet Isodyne Energy, hvor Jason Wilkes (Reggie Austin) jobber. Denne mannen blir viklet inn i saken, og Peggy finner en hun kan stole på, som også kommer nærmere henne enn hun hadde forventet. Eieren av Isodyne Energy, Calvin Chadwick (Currie Graham) og hans mystiske kone Whitney Frost (Wynn Everett) blir integral til fortellingen, og spesielt blir sistnevnte en motsats til Peggy. Leviathan, eller doktor Ivchenko var antagonisten i forrige sesong, og manusforfatterne lyktes ikke spesielt godt med å gjøre ham til en truende motpart. Whitney derimot er en mye mer overbevisende antagonist, og de går virkelig i dybden på hennes karakter.

11b1a3b

Edwin Jarvis (James D’Arcy) er også en like stor karakter denne gangen som sist. Dessverre blir hans kone, Ana Jarvis (Lotte Verbeek), brukt for å utvikle hans karakter. Angie Martinelli (Lyndsy Fonseca) er dessverre ikke tilbake, selv om slutten på sesong én hadde lovnader om dette. Andre karakterer som Joseph Manfredi (Ken Marino), Violet (Sarah Bolger), doktor Samberly (Matt Braunger), Rose (Lesley Boone) og Vernon Masters (Kurtwood Smith) blir alle brukt sparsomt gjennom sesong to; noen mer enn andre.

Peggys karakter utvides

agent-carter-season-2-episode-2-a-view-in-the-dark-recap-easter-eggs-802930

Gjennom hele sesong én kjempet Peggy for å bli respektert og sett på samme måte som hennes mannlige medarbeidere. Jeg likte veldig godt hennes organiske reise i det første kapittelet. Denne utviklingen fortsetter hun i sesong to og er den som blir mest respektert av mennene i SSR. Jack som ser at hans renommé forsvinner kvitter seg med henne ved å sende henne til Los Angeles og Daniels nystartede byråd der. Peggy begynner å etterforske den nye saken Daniel sliter med i episoden Lady in the Lake. Allerede her etableres Peggys nye romansetilhørigheter. Som jeg poengterer til det kjedsommelige i episodeanalysene, er jeg ikke så veldig fornøyd med dette. Men fordi hun kommer såpass godt overens med Jason og at deres kjemi er såpass påtakelig godtok jeg det i begynnelsen. Problemet er at spillet var rigget fra begynnelsen, og selv om Daniel er det kjedelige valget og ikke minst hvit; blir han den hun velger. Daniels personlighet og hans forelskelse er noe jeg vil gå dypere inn på i delen om ham. Jeg vil også fokusere mer på disse kjærlighetsrelasjonene når jeg snakker om Jason senere. Siden dette nå er ute av verden kan vi snakke mer om Peggy.

Heldigvis er ikke sexismen like ustanselig som den var i sesong én, selv om det var nødvendig å vise, men hun får likevel nok å ta tak i. I episoden Smoke & Mirrors dykker manusforfatterne dypere i Peggys karakter, samtidig som at de ser på hvordan sexismen kan holde en kvinne tilbake selv om hun vil så mye. Det første denne episoden sier, er at Peggy har alltid vært en kraftpille helt siden hun var liten jente. I åpningsminuttene får vi se henne leke superhelt og det er hun som redder prinsen. Men fordi samfunnet på den tiden tilsa at kvinners rolle var å gifte seg, og å få barn blir hun tvunget ut i dette av sin mor (Carole Ruggier). Vi får dessverre ikke noe mer nyansert enn dette og flere år senere takker Peggy lydig nei til den prestisjefulle jobben som spion i Special Operations Executive. Når du blir fortalt hele livet ditt at du har en rolle å fylle og at det ikke finnes noe annet for deg, er det vanskelig å bryte fri fra mønsteret. Det er litt rart å se disse tilbakeblikkene, da den Peggy vi ser her er langt fra den slagkraftige vi er vant til. Det er også på en måte vanskelig å forstå at hun har latt seg kue så lett. Heldigvis er fremstillingen av hennes bror, Michael Carter (Max Brown), mer positiv enn de fleste menn på den tiden. Det er også han som har anbefalt henne til denne posisjonen. Selv her rokker hun seg ikke, og det er ikke før Michael dør at hun virkelig griper sjansen. Helt siden den gang har Peggy måtte bevise hva hun var god for og for en reise det har vært.

agent-carter-episode-season-smoke-mirrors-atwell

Forrige sesong var det Peggy som måtte følge hva sjefen hennes Roger Dooley (Shea Whigham) sa, selv om hun alltid gikk sin egen vei. I denne sesongen er hun front og senter til et hvert tidspunkt. Sakte men sikkert bygger hun opp ett team som følger hennes ordre, selv om Daniel er hennes egentlige sjef. Dette ser vi realisere seg i episoden The Atomic Job og ikke minst Life of the Party. Det er nok ikke uten grunn at det er Peggy som var en av de som var med på å grunnlegge det man nå kaller S.H.I.E.L.D (Strategic Homeland Intervention, Enforcement and Logistics Division). Det er usannsynlig kult å se en kvinne så høyt på toppen i en tv-serie, i et kulturlandskap hvor de fleste hovedrollene går til den hvite heteroseksuelle mannen. Mer pocs (person of color) karakterer som hadde hatt større og flere roller i serien hadde jeg ikke vært motstander av, og det er rom for det, bare produsentene og manusforfatterne hadde turt det. Jeg trodde i det Jason kom på banen at vi skulle få se et større karaktermangfold i serien. Men dessverre er dette for det meste delegert til Jason, selv om han ikke får spesielt stor rolle.

Sett men ikke hørt

8

Det var på tide at vi fikk enda en kompleks kvinnekarakter til Agent Carter. Vi ser allerede fra første stund Whitney er på skjermen at det er noe mystisk med henne. Det vi kanskje ikke ser så godt er at det er hun som styrer alt som skjer i bakgrunnen når det gjelder forholdet hennes til sin mann. Det er jo han som er direktøren for selskapet, men han hadde ikke kommet så langt hadde det ikke vært for henne, for i episoden Better Angels kommer det frem at Whitney er en oppfinner av rang og han er ikke i nærheten av denne briljansen. Jeg sammenlignet også henne med skuespilleren Hedy Lamarr, som var med på å finne opp «spread spectrum» teknologien som er bakbenet i de fleste mobiltelefoner, faksmaskiner og gjorde trådløse operasjoner mulig. Med andre ord har vi mye å takke Lamarr for når det gjelder samfunnet vi lever i, i dag.

Episoden Smoke & Mirrors, er også dedikert til Whitney. I Whitneys tilbakeblikk får vi se henne som liten jente fikse en radio som hennes mor, Wilma Cully (Samaire Armstrong), har gått og klaget på. Når hun faktisk fikser radioen er det ikke noe hun får skryt for, da moren er mer opptatt av å bli underholdt av sine stadige sjarmører. En av de kleineste og ekleste av dem, Uncle Bud (Chris Mulkey), ber Whitney i en forstyrrende scene om å smile, fordi da vil hun se så mye søtere ut. Jeg liker at tv-serier problematiserer denne trenden med at menn skal bestemme hvor pene eller hvordan kvinner skal se ut. Whitney reagerer selvsagt rettvis og stirrer ham olmt i senk.

Screen-Shot-2016-02-10-at-11.06.38-AM

Jeg er tilhenger av hvordan fortellingen om Whitney blir utviklet gjennom sesongen. Hver scene hun har får hun utvidet spillerommet sitt på grunn av makten hun inntar med å absorbere «zero matter» i episoden A View in the Dark. Her kommer hun og Jason ut for denne energien som resten av styret i Isodyne Energy vil stoppe forskningen av (Les: Det er en farlig organisme). Etter at hun har absorbert denne energien sitter hun igjen med krefter hun ikke vet hvordan hun skal kunne behandle. Hun kjemper jo også for å opprettholde denne makten, da hun blir oversett av sin mann og den sexistiske regissøren som føler for å fortelle henne hvordan hun skal se ut og oppføre seg. Hun får heldigvis tatt hevn på sin mann og den sexistiske regissøren; ved å bruke sine krefter i episoden Better Angels dreper hun Kenneth (Randy Sklar) og i episoden Life of the Party tar hun livet av både sin mann og de i styret som ikke ønsker å følge henne (og ikke minst i selvforsvar da mannen hennes kalte inn møtet for å bli kvitt henne).

Men så kommer slutten av sesongen og all utviklingen hennes forsvinner ut av døren. I episoden Hollywood Ending finner heltene en måte å bli kvitt hennes krefter på. De åpner opp et ormehull som de lurer henne til å komme til, men hele denne hendelsen blir gjort på en veldig antiklimatisk i henhold til hvordan hennes karakter blir oppbygget i løpet av sesongen. Jeg mener ikke at hun ikke skal bli beseiret, det er bare det at hun blir lurt så lett, da hun blir etablert som en ganske smart person. Man kan argumentere for at hun er blitt så blind av makten hun har at det kan være vanskelig å la være å dra dit. Og hvordan hennes fortelling ender på synes jeg var litt merkelig: Når hun mister makten hun absorberte fra «zero matter» har hun tydeligvis blitt gal og blir sendt på en anstalt, hvor hun snakker med sin avdøde mann. Jeg vet ikke om produsentene fikk dårlig tid på slutten, men måten siste episoden slutter på for mange av karakterene er antiklimatisk og ikke noe av det vi ble lovet av den møysommelige oppbygningen av karakterene. Og for meg virker det som om Whitney lider mest.

Den trofaste mannlige sidekicken

Ana og Edwin

Før jeg går over til å snakke om de romantiske relasjonene til Peggy ønsker jeg å ta et avsnitt om Edwin, Ana og hans vennskap med hovedpersonen. Edwin får mer utvikling og være mer ute i felten sammen med Peggy. Problemet med hans utvikling er at karakteren til Ana, lider av det som følger, da det virker som om hun er med for å gi mannen sin flere dimensjoner. For så vidt ikke noe galt i det så lenge det ikke innebærer at hun skal bli skutt for å gå den mannlige karakterens motivasjon og/eller utvikling.

Heldigvis får vi flere interaksjoner mellom Ana og Peggy, og et vennskap former seg. Etter de to første episodene forsvinner hun og kommer ikke tilbake episoden før hun skal bli skutt av Whitney i episoden Monsters. I de neste episodene blir hun liggende i sykehussengen mens Edwin passer på henne. Nå er jeg ikke misfornøyd med hvor kjærlig deres forhold er eller at de virker å elske hverandre veldig mye. Men vi lærer egentlig ikke så mye om deres forhold og begge blir på mange måter definert av forholdet til hverandre. Det er synd at det er så få interaksjoner mellom Peggy og Ana, og jeg savner flere kvinner som Peggy kan interagere med.

agentcarters02e06x02

Når det gjelder vennskapet mellom Edwin og Peggy er det like flott å se på som i sesong én; og kanskje enda bedre da vi har alt som skjedde da og hvor langt de har kommet sammen i denne sesongen. De samarbeider nesten enda bedre enn de gjorde i forrige kapittel. Begge stoler hundre prosent på hverandre og de utfyller hverandre perfekt. Som i episoden Atomic Job når Edwin må ta på seg arbeidet med å fjerne uranstaver fra to atombomber, fordi han blir feilaktig innelåst i rommet hvor de befinner seg, mens hun sloss mot Whitney.

Men Edwin har begynt å trene og i episoden A view in the Dark får vi en liten «treningsmontasje» mellom Peggy og Edwin. Det er tydelig at Peggy fremdeles har noe mer kompetanse og erfaring enn han. Men Edwin viser seg å være god til å tilpasse seg. Vi får heldigvis ikke mye krangling mellom disse to eller det som skjedde i episoden The Blitzkrieg Button. Etter at Ana blir skutt dog, har Edwin bare hevn i tankene og holder på å ødelegge alt. I episoden A Little Song and Dance skværer de opp igjen selv om det er en ganske storstilt krangel de har mellom seg.

De romantiske relasjonene

23

Siden det er en av disse mennene jeg liker best, så skal jeg begynne med ham først: Jason starter som en vitenskapsmann hos Isodyne Energy uten å være tilknyttet hovedplotet. Han begynner kjapt å samarbeide med Peggy, og vi ser at det utvikler seg følelser dem imellom. Det er altfor mange par i tv-serier og filmer som blir introdusert på denne måten: Vi blir fortalt at de liker hverandre, de har sjelden noe særlig til felles eller noen skikkelig oppbygning. Dette er problematisk og hadde ikke Peggy og Jason hatt en slik forfriskende kjemi og energi mellom seg så hadde jeg kritisert dette kraftigere.

Forholdet mellom Peggy og Jason kunne utviklet seg til å bli noe enda bedre dog. Dessverre så blir hans rolle i sesongen solid underspilt og etter de første to episodene lærer vi lite eller ingenting om ham. I episoden A view in the Dark får vi vite hvor han er fra og hvor hardt han måtte kjempe for å komme dit han er nå. På slutten av allerede nevnte episode forsvinner han, men kommer kjapt tilbake neste i rekken. Her finner vi ut at han har blitt påvirket av «zero matter» og at han kan forsvinne. Her blir han på mange måter en jomfru i nød og den Peggy skal redde. En liten omveltning som man kan settes pris på selv om jeg synes hans rolle godt kunne blitt utvidet til fordel for Daniel.

Daniel

Daniel var en av dem i sesong én som støttet Peggy; mye på grunn av hans forelskelse. I begynnelsen av denne sesongen har hovedpersonen fått følelser for ham. Hun takket nei til invitasjonen hans i episoden Valediction og viste ikke i første kapittel at hun likte ham. Vi får heller ingen oppbygning på det. Når jeg tenker meg om får vi aldri heller vite hvorfor Daniel liker Peggy, han bare gjør det. I denne sesongen finner vi ut at han har forlovet seg med Violet, men at han fremdeles har følelser for Peggy. Dette vet Jack, og samtidig som at han vil bli kvitt henne, sender han henne dit fordi han ønsker å skape enda mer drama. Ikke minst at Violet er med fordi hun skal være en del av et trekantdrama og en hindring i kjærligheten til Daniel og Peggy (jepp de ender opp sammen, sukk). Samtidig er det flott å se at Violet ikke er en typisk kvinnekarakter og blir heller fremstilt som et varmt menneske som ikke har noe ondt å si om noen av dem selv om hun oppdager at Daniel fremdeles har følelser for Peggy. Men dette stiller ikke Daniel i et spesielt godt lys, som har forlovet seg med en kvinne og i samme episode må innrømme at han har følelser for Peggy likevel. Dette visste han egentlig, men har gått og fornektet det. Mer fremtvunget og manipulativ dramatikk er jo det serieskapere elsker å irritere oss seere og kritikere med.

Avslutning
Peggys reise i sesong to har båret preg av romantiske valg og mer utbygging av hennes karakter. Jeg synes likevel ikke henne karakterer har lidd så mye av det, bortsett fra Peggys plutselig forelskelse av Daniel i begynnelsen av sesongen som kom ut av ingen ting. Men heldigvis er det fremdeles hun som styrer showet og selv om Jack blir kvitt henne når hun får mer berømmelse enn ham, tar hun over lederskapet i Daniels nye byrå. Her samler hun sammen flere allierte og dette er så nærme oppstarten av S.H.I.E.L.D som vi kan komme (i skrivende stund er tv-serien kansellert og håpet om en tredje sesong er tynn). Selv om mye av fortellingen til Peggy innebærer at hun skal velge mellom Jason og Daniel er det likevel mye kvalitet å spore.

Hennes forhold til Edwin opprettholdes og utvides. Jeg er så glad for at de aldri på noen måte utviklet følelser for hverandre, eller at vi ser hint til det fra Edwins side. Han er lykkelig gift med Ana som vi også endelig møter. Deres forhold er veldig søtt og romantisk, skulle bare ønske vi fikk sett mer av det. Og ikke minst at Ana hadde hatt en større rolle, men hva kan vi gjøre når kvinnen er med i sesongen for å utvikle den mannlige karakteren? Kritisere vel!

Sesongen er god fra et karakterperspektiv og vi får flere gode skildringer. Fokuset på romantiske relasjoner gjør at den mister en del kredibilitet, spesielt siden oppbygningen av trekantdramaene ikke er spesielt interessante. Og fordi vi aldri får kommet til bunns på hvorfor disse karakterene liker hverandre og hvorfor vi i det hele tatt skal bry oss. Men ellers en veldig god sesong.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.