Agent Carter sesong en – Peggys kamp for respekten hun fortjener

Hovedpersonen kjemper hele sesong én for å bli sett og anerkjent, men innser til slutt at hun selv vet hva hun er verdt – en organisk reise i selverkjennelse.

Peggy

Da er tiden endelig kommet for å skrive en analyse av sesong én av Agent Carter. Jeg skal ikke nevne så mye av det jeg allerede har skrevet i innlegget mitt om kapittel to som du kan lese her. Sesong én går dypere inn på sexismen og kvinnehaterne som ledet landet enn det den neste sesongen gjør. Vi får dermed et ganske nært innblikk i hvordan kvinner hadde det på 1940-tallet i USA.

Peggy Carter (Hayley Atwell) er agent i SSR (Strategic Scientific Reserve) men blir oversett, satt til å være sekretær og ikke minst sørge for at alle andre (les: mennene) får sin lunsjordre. Heldigvis begynner hun å kjempe imot og viser seg å være en av deres beste etterforskere. Spesielt fordi hun får lov til å operere under radaren til de andre medarbeiderne, men også fordi hun er så sykt dyktig. Peggys reise i sesong én går ut på en ting; akseptere seg selv for den du er og at hun har stor verdi ut i fra det hun klarer å utføre og hva hun selv mener. Hennes selvrealisering og vilje til å gi faen i hva andre mente om henne ga et stort inntrykk på meg. Hovedsakelig fordi jeg alltid har slitt med å akseptere hvem jeg er, og har ikke alltid likt den personen jeg har vært. De siste par årene har jeg lært meg selv mer å kjenne og jobber mot å bli komfortabel med den personen, derfor resonnerer Peggys reise med meg mye mer enn den gjorde første gang.

Kampen for ens egen verdi

Carter-SSR

Peggy må navigere seg innad i et byråd som er fylt til randen av sexistiske menn. Fra første stund i Now is not the End får Peggy en ordre om å passe telefonen av hennes sjef Roger Dooley (Shea Whigham), fordi de «kompetente mennene» skal ha et møte om Howard Starks (Dominc Cooper) landsforræderi. Han har blitt mistenkt for å selge sine oppfinnelser til andre land. Peggy gjør alt hun kan for å finne ut hva dette dreier seg om, og i en genistrek gir hun beskjed om at alle telefonene skal overføres til møterommet. Hun får dog gjennomgå av Jack Thompson (Chad Michael Murray) og Ray Krzeminiski (Kyle Bornheimer) innenfor selve møtet. Vi ser hennes misnøye selv om hun ikke direkte reagerer. Hun er mer opptatt av å ikke lage for store bølger, men dersom de går for langt sier hun klart ifra. Heldigvis er ikke alle mennene i byrådet sexister, og Daniel Sousa (Enver Gjokaj) viser seg å være en alliert som hun kan stole på. Men mye av grunnen til at han reagerer tror jeg er fordi han er forelsket i henne. Hvorfor han er det får vi aldri en forklaring på.

Etter hvert begynner Peggy å samarbeide med Edwin Jarvis (James D’Arcy), butleren til Howard. Peggy er ikke helt fornøyd med å gjøre alt drittarbeidet mens Howard skal gjemme seg. Men det utarter seg etter hvert et flott vennskap mellom Peggy og Edwin som blir limet i sesongen. I løpet av sesongen må Peggy bekjempe sexismens verste monstre, Leviathan som er sesongens antiklimatiske antagonist (hvem dette er nevner jeg så vidt i løpet av sesonganalysen) og andre motstandere. Vi stifter også bekjentskap med Angie Martinelli (Lyndsy Fonseca), Dottie Underwood (Bridget Regan) og ikke minst doktor Ivchenko (Ralph Brown). Peggy får nok å gjøre i sesongen med andre ord.

Den usynlige kjempen

agent-carter-snafu-2

I det vi blir kjent med Peggy i sesong én er hun allerede en etablert karakter; ut i fra det vi ser i Captain America: The First of Avenger og hennes handlekraft, selv om mennene rundt henne prøver å stoppe henne. Hun etableres fort som en person ikke tar dritt fra andre, og om hun gjør det, så står hun uansett sterkere mot dem. Denne harde kjernen har hun måtte bygge opp gjennom hele livet sitt med folk som har prøvd å fortelle henne hva hun skal være; alt fra moren når hun var liten, og ville redde prinsen, til en sexistisk drittsekk av en kadett som undervurderte henne ved å kalle henne dronning osv. Alle disse tingene har hun ikke latt gå inn på seg og har gjort henne sterkere. Ikke minst er jeg veldig fornøyd med måten hun reagerer på måten Hugo Jones (Ray Wise) omtaler henne på i episoden Bridge and Tunnel:

«Hugo Jones: I didn’t know our government had such good taste in secretaries. What’s your name darling? Peggy Carter: Agent.»

Her blir Isodyne Energy allerede trukket inn og vi får jo vite i sesong to at Hugo sitter i styret der; i episoden A view in the Dark. I lys av reaksjonen så er det også godt å se at Peggy får tak i den mistenkte de var ute etter ved å komme både Jack og Roger i forkjøpet. Noe hun også vil være hele sesongen igjennom. Det er ikke det at de andre i SSR er inkompetente, det er bare at Peggy er så mye smartere enn dem. Det hjelper nok at hun får mye hjelp fra både Edwin og Howard, men samtidig hadde ikke Peggy vært så ressurssterk som hun er hadde de nok aldri kommet mye lengre. Mye fordi Edwin selv aldri har vært ute i felten og er mer en familiemann enn en agent. Han lærer dog mye av Peggy i løpet av sesongen og får virkelig smaken på eventyr. Så mye at Peggy begynner å lure på om det var lurt å inkludere ham i det hele tatt.

Dette vennskapet er som jeg allerede har sagt noe av limet i sesongen. Det eneste jeg vil kritisere sesong én for er at den har altfor få nyanserte og tredimensjonale kvinneroller. Vi har interaksjonene mellom Peggy og Angie, men de er få og langt mellom hverandre. Du har også Dottie som viser seg å være i ledtog med Leviathan. Hun får også et tilbakeblikk i episoden The Iron Ceiling. Men bortsett fra dette har hun ingenting på Whitney Frost (Wynn Everett) som viser seg å være en åpenbaring i sesong to. Derfor er det Peggys jobb med å vise en tredimensjonal og kompleks kvinnekarakter. Det er en stor jobb for en skuespiller og karakter, men hun er grunnen til at serien er så bra som den er.

Peggy og Dottie

Grunnen til at Peggy får operere så fritt som hun gjør er jo nettopp fordi ingen overvåker henne og ser hva hun gjør. Peggy tar på heller ingen måte lett på oppdraget eller får gjort ting lett som bare det. Hun blir jo egentlig motarbeidet hele veien, men overbeviser alle hun kommer over, mer eller mindre at hun får jobben gjort. Andre ganger gjør hun feil med vilje for at venner av henne ikke skal fengsles, som i episoden Time and Tide. Men hun er lett på bena og at hun er så resurssterk kommer godt med. Da er det også godt å se at hun får en episode hvor hun kan være hundre prosent seg selv uten at hun blir dømt for noe. Og nå snakker jeg om episoden The Iron Ceiling hvor hun treffer på gamle kompiser som vi sist så i Captain America: The First Avenger, som blant annet Dum-Dum Dugan (Neal McDonough) og hans menn. Her får også Jack se henne fra en side han aldri har sett. På slutten av episoden klarer han ikke rikke seg fordi han får tilbakeblikk fra tiden i krigen. Peggy er hardnakket og får han ut av skuddsalven. Jack sitter igjen med en ganske fornyet respekt, selv om han nok aldri kommer til å ta henne helt alvorlig.

Som jeg tidligere har nevnt er Peggys hovedfortelling i sesongen en organisk reise i selverkjennelse. Hun vet allerede hvem hun er når sesongen starter, men denne personen blir dyttet i alle retninger og hun får ingen erkjennelse for hennes handlinger. Peggy higer mye etter respekt fra sine kollegaer, da hun vil ha anerkjennelse for den jobben hun gjør. Men etter hvert lærer hun at så lenge hun vet hva hun er god til, hvilken verdi hun har så er det nok. Jeg tror vendepunktet hennes kommer i episoden The Iron Ceiling hvor hun kan være seg selv og blant annet redder Jack fra døden. Hun kommer tilbake med fornyet selvtillit, blir venner igjen med Edwin, må kjempe mot SSR fordi de tror hun står bak alt, men hun selv står seirende igjen med den beste «boosten» hun kunne fått; sin egen verdi!

Som perler på snor
Edwin er et lite unikum i tv-serie landskapet, først og fremst fordi han er en mannlig sidekick, men også fordi han blir så annerledes fremstilt. Fra første stund vi møter ham er han ikke en handlekraftig fyr, men en mann som liker å ta vare på konen sin og gjøre husarbeid. Ikke minst er Edwin en humoristisk brikke i Agent Carter, men det går aldri på bekostning av kjønnet til Peggy (som mange andre mannlige sexistiske sidekicker gjør), men er mer «slapstick» humor som går utover ham selv.

Edwin og Peggy er også venner uten at de utvikler noe romantisk mellom seg. Dette er noe jeg har nevnt i det uendelige, men jeg synes det er verdt å merke seg, da menn som er venner med kvinner i tv-serier veldig ofte går og bærer på et «kanskje hun er interessert likevel». Dette ser vi aldri fra Edwin som er lykkelig gift; noe som i seg selv også er et unikum i mediumets landskap.

tSB8tPs

I episoden The Blitzkrieg Button vet Edwin mer enn han vil si og klarer ikke å skjule at han vet noe for Peggy. Han tar seg på øret hver gang Peggy nevner noe i nærheten av det han holder skjult (som er en beholder med blodet til Steve Rogers (Chris Evans) som er en av «oppfinnelsen» til Howard Peggy er på jakt etter). På mange måter tror jeg det er Edwins dårlige samvittighet som taler til ham. Det er jo tross alt han som gir Howard en lekse på slutten av episoden. Hvordan kan Peggy stole på dem dersom de holder ting skjult for henne? Dette er nok også et spørsmål han stiller seg selv, men det er for sent. Peggy har allerede funnet ut at det var Steve Rogers (Chris Evans) blod som Howard hadde gjemt i en av oppfinnelsene Peggy skulle finne. Ikke minst er det en undervurdering av hennes karakter, jeg tror hun hadde fint taklet det, hadde de bare fortalt henne sannheten fra starten av.

Superspionen

Før jeg avslutter innlegget med de to mennene i SSR som har mest skjermtid, vil jeg snakke litt om Dottie. Tidligere i analysen nevnte jeg at noe vi kan kritisere sesong en for er at det finnes få andre nyanserte og komplekse kvinneroller, bortsett fra Peggy. Dottie fyller for så vidt denne rollen, men jeg synes hun blir kanskje brukt litt lite. Men dog det vi får se av henne er veldig bra.

Fra første stund vi ser henne merker vi en eim av mystikk som sier oss at hun er viktig. Men det faktum at hun til og med i de første interaksjonene spiller sin rolle så godt er jo fordi hun er opplært til dette. Selv om jeg merket at det var noe spesielt med Dottie, så jeg aldri for meg hvilken rolle hun ville spille. Så i tillegg til at tv-serien klarte å skjule hvem hun var, er også karakteren god til å innta de rollene hun trenger for å få fullført det oppdraget hun skal. Det ser vi gjennom hele sesongen, fra hennes første inntreden hvor det virker som om hun ikke vet noe, til når hun tar ned Otto Mink (Gregory Sporleder) som prøver å drepe Peggy og ikke minst når hun tar seg inn i tannlegekontoret for å oversikt over SSR på den andre siden.

Jeg skulle dog ønske at vi fikk sett mer fra henne og i nærheten av hvordan Whitney blir fremstilt i sesong to. Likevel var Dottie er formidabel opponent som Peggy måtte ta ned og sluttkampen dem imellom er veldig god.

Peggys nærmeste medarbeidere

Howard og Jack

Jack ser ned på Peggy og mener seriøst at hun som en kvinne ikke kan gjøre den jobben hun gjør. I episoden The Blitzkrieg Button sier han rett ut at han ikke skjønner hvordan hun kan klarer å gå på jobb hver dag dersom det er slik behandling hun vil få. Her stiller han jo et godt spørsmål, men vi vet jo alle hvorfor Peggy vil være der. Jack derimot klarer seg fint på sidelinjen og selv om han kanskje har en anelse sympati, er det vitterlig ikke noe han har tenkt å gjøre for å hjelpe Peggy.

Uansett hvor sexistiske en del av karakterene er i sesongen, så setter jeg pris på at manusforfatterne likevel ønsker å utvide deres karakterer. Likevel stiller jeg spørsmål med hvorfor ikke Angie fikk denne behandlingen også. Men det virker dessverre som hun ikke er så viktig for serieskaperne. Når det gjelder Jack kommer det frem at han egentlig ikke fortjente den medaljen han fikk i krigen: Han hadde advart og skutt japanere som hadde «brutt» seg inn i teltet til styrken hans. Men det viste seg, og det var bare Jack som hadde skjønt det i ettertid, at de var kommet for å overgi seg og var klar til å reise det hvite flagget. På grunn av lite søvn, en vilje til å overleve og at de befant seg i krig hadde Jack bare reagert. Dette er noe han angrer på og må kjempe mot/se hver dag, da folk rundt ham ikke vil slutte å hylle han. Det er mulig sistnevnte egentlig har gått til hodet på Jack, da han kunne brukt denne åpenbaringen til å bli en bedre mann, men det virker jo ikke som det går så mye inn på han. Det er jo ikke før han blir reddet av Peggy at han forteller om det.

agent-carter-blitzrieg-button-ssr-daniel-sousa

Så har vi Daniel som gjennom hele sesongen går rundt og tripper ved siden Peggy på grunn av hans forelskelse, og fordi han er faktisk en av etterforskerne som ikke er langt bak henne. Han begynner i episoden Now is not the End med å prøve å finne ut hvem den mystiske kvinnen på bildet er. Selv om han kanskje er Peggys største støttespiller, tror jeg ikke han i sin villeste fantasi ville trodd at det var henne på bildet. Det har han plassert henne for høyt på pidestallen sin for, og er nok derfor han anklager henne på det verste i episoden SNAFU. Her virker han som en vonbroten mann som mener han har blitt feilaktig avvist og plassert i den utrolig sexistiske «friendzone». De andre i byrået anklager henne også, men det er fra Daniel hun får høre det verste, og det er også han som er mest aggressiv i forhøret av henne. Når han forhører Peggy fyrer han på alle plugger. Det er mulig det har noe med at de har jobbet så nært, men likevel ser vi det i kontrast med Jack som oppholder seg rolig og forklarer Peggy at dersom hun ikke snakker snart ville han måtte bruke barbariske metoder mot henne, og at han ikke har lyst til å gjøre det.

Avslutning
Agent Carter er den første tv-serien til Marvel som har en kvinne i hovedrollen. Agents of Shield teller ikke selv om Daisy ‘Skye’ Johnson (Chloe Bennet) på mange måter deler den med Phil Coulson (Clark Gregg) her. Til nå har det ikke vært noen filmer fra Marvel med kvinnelige hovedroller, selv om det er virkelig på tide. Peggy ble, som jeg i det ustanselige har nevnt, fra første stund etablert som en karakter som ikke tok dritt fra noen. Hun ser an situasjonene dog og orker ikke stikke hodet for langt frem hele tiden. Men er det noe hun virkelig tror på så stopper hun ikke. Dette synes jeg serieskaperne har virkelig lykke i å vise. Ikke minst har de skapt en organisk reise fra Peggy som ønsket respekt og bli sett på som likesinnet, til en karakter som ser sin egen verdi og trenger ikke andre sin annerkjennelse.

Jeg synes at resten av karakterene komplementer godt hovedrollen samtidig som de viser hvor stor sexismen var på den tiden. Det er på den ene siden veldig vanskelig for Peggy å lykkes, samtidig som at det er lettere for henne å gjennomføre en etterforskning uten at de andre i det hele tatt ser henne eller får greie på det. Det er en grunn til at de ikke finner ut av det mot slutten av sesongen.

Det eneste jeg kan kritisere sesongen for er at det er altfor få komplekse kvinneroller Peggy kan interagere med. Det er mange menn og mye sexisme, men sistnevnte er jo også viktig å vise for å se hva Peggy kjempet mot. Men det blir litt ustanselig til tider.

Jeg er veldig godt fornøyd med sesongen i sin helhet og det er jevnt over med kvalitet.

 

 

En tanke om “Agent Carter sesong en – Peggys kamp for respekten hun fortjener

  1. Tilbaketråkk: Cıvata

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.