Hvorfor bør Agent Carter være ditt nye binge-alternativ

Agent Carter er en kompleks serie som fokuserer på Peggy Carters utvikling, samtidig som den viser godt vennskapet mellom henne og Edwin Jarvis.

agent-carter-season-2-episode-2-a-view-in-the-dark-recap-easter-eggs-802930

Peggy Carter (Hayley Atwell) begynte sin karriere i Captain America: The First Avenger (2011). Her var hun hovedsakelig en romantisk relasjon til Steve Rogers (Chris Evans), men var likevel en nyansert karakter som kunne eksistere videre i sin egen tv-serie. Serien starter i 1946, hvor Peggy har blitt med i SSR (Strategic Scientific Reserve) som agent, men blir satt til å være sekretær for alle mennene i byrådet. Dette lar hun ikke stå i veien, og slår tilbake mot sexismen hun omsvermes av. I første sesong finner hun heldigvis en alliert i Edwin Jarvis (James D’Arcy).

På begynnelsen av sesong to har Peggy oppnådd respekten fra medarbeiderne som hun ønsket. Nå er det henne de mannlige kollegaene står i kø for å se forhøre skurkene hun fanger. Gjennom sesong én sloss hun mot og samarbeidet med Jack Thompson (Chad Michael Murray), men denne mannen virket aldri forandre seg og får Peggy sendt til Daniel Sousas (Enver Gjokaj) nye byrå i Los Angeles. Jack tåler ikke at andre, og spesielt en kvinne, er flinkere til å gjøre jobben han er satt til å utføre. Sesong to introduserer en ny og fascinerende antagonist i form av Whitney Frost (Wynn Everett) som er mye mer interessant den vi fikk servert i første sesong. Sesong to fokuserer mer på romantiske relasjoner og Peggys valg mellom to av mennene. Det tar mye plass dessverre, og selv om det forringer kvaliteten i sesongen er det ikke nok til å ødelegge for det som funker.

Formidable Peggy

Peggy 2

Peggy kjemper i hele sesong én en seig kamp for å få den respekten hun fortjener. På slutten av første kapittel går det opp for henne at så lenge hun mener at hun betyr noe, trenger hun ikke alle andres respekt. Hennes reise med selvransakelse er veldig godt gjennomarbeidet, og er en av grunnen til at jeg anbefaler sesong én så sterkt. I andre sesong blir det introdusert mer romanse og det er noe som plager meg, da serien i utgangspunktet aldri har vært særlig interessert i å utforske dette.

Heldigvis er det ikke bare dette sesong to omhandler: På begynnelsen av sesongen har hun oppnådd respekten blant sine mannlige medarbeidere og er veldig populær. Som allerede nevnt tror Jack at ved å sende henne bort skal hun jekkes ned eller at han ikke skal miste sin popularitet. Det gjør Peggy bare mektigere, og etter hvert som sesongen skrider frem er det hun som teknisk sett leder det nye byrådet i Los Angeles. Hun får sin egen gjeng med medarbeider og det er hun som tar alle beslutningene. Jeg synes dette er usannsynlig kult, for man ser ikke dette veldig ofte i tv-serier eller filmer.

Det jeg liker godt med Peggy er at hun fra første stund ikke tar dritt fra noen. Andre situasjoner ser hun det an, og ønsker ikke å la for mye oppmerksomhet ligge på henne. Som i episoden Now is not the End hvor hun må gjennomgå sexisme på briefingen av en av medarbeiderne Ray Krzeminski (Kyle Bornheimer). Samtidig lar hun ikke ting ligge dersom noen er sexistiske eller oppfører seg dritt mot henne eller andre. Eller når hun reagerer på Hugh Jones (Ray Wise) som sier dette i episoden Bridge and Tunnel: «Hugh Jones: I didn’t know our government had such good taste in secretaries. Peggy Carter: Agent.». Vi får også flere instanser i sesong to hvor hun setter mennene like mye på plass.

Den mannlige sidekicken

Edwin

Om det er noe jeg setter mest pris på i Agent Carter er det vennskapet mellom Edwin og Peggy. Denne serien er et godt eksempel på at kvinner og menn kan være venner uten å være seksuelt tiltrukket av hverandre. Ikke minst er ikke Edwin en typisk mannlig karakter i tv-serier, han er verken nedlatende eller sexistisk. I første sesong lærer vi at han elsker å gjøre husarbeid og tilbringe tid sammen med sin kone Ana Jarvis (Lotte Verbeek). Peggy og Edwin blir fort venner, men i episoden Blitzkrieg Button blir hun sveket av blant annet Edwin. Det er hun som gjør alt drittarbeidet for å renvaske Edwins arbeidsgiver og det blir vanskelig for henne å stole på han etter dette.

I sesong to utfordres dette vennskapet samtidig som det utvides. Når Peggy flytter til Hollywood for å hjelpe Daniel blir hun boende hos Edwin og Ana. Vi treffer også endelig på Ana, selv om hun ikke blir får noen særlig god utvikling. Etter at det hender noe med henne i episoden Monsters, propelleres karakterutviklingen til Edwin og han blir hevngjerrig. Heldigvis holder Peggy ham oppe og får han til å se at dersom han bare tenker hevn kan det ødelegge deres samarbeid og potensielt hans sjel. Bortsett fra dette er han veldig støttende ovenfor Peggy i løpet av sesong to.

Ikke like godt skildret

Angie

Tross en glimrende karakterskildring i Peggy, er seriens andre kvinneroller sjelden like gode og komplekse. I sesong én har Peggy en god venninne i Angie Martinelli (Lyndsy Fonseca), og vi får se deres forhold utvikle seg i løpet av de første episodene. Vi blir kjent med Angie i episoden Now is not the End og at hun jobber på en cafe hvor Peggy frekventerer. Dette utvikler seg videre i episode nummer to, og i den tredje, Time and Tide, hvor Angie prøver å bli bedre kjent med Peggy, som er altfor opptatt med det som skjer rundt henne. Peggy flytter etter hvert inn på samme sted som Angie, et hotell for bare kvinner med strengt reglement. I de neste episodene blir Angies eneste funksjon å fortelle de andre kvinnene at det er middag. Likevel kan jeg ikke glemme hennes delaktighet i episoden A Sin to Err hvor hun med sine skuespillerferdigheter hjelper Peggy å flykte.

1

Vi har to andre relativt komplekse kvinneroller i tillegg, som Dottie, Whitney, til en litt borkastet rolle i form av Ana. Dottie fremstår veldig mystisk til å begynne med, og vi vet ikke helt hvor vi har henne. I episoden The Blitzkrieg Button får hun sitt eget tilbakeblikk og hun får utvidet spillerom. Dette blir en god forklaring for henne evner til å kunne tilpasse seg enhver situasjon hun er i. Hun står i ledtog med Leviathan og hjelper han bak scenene. Nå skulle jeg ønske at hun var den eneste antagonisten, da vi kunne lært så mye mer om henne. Hovedsakelig fordi Leviathan viser seg å være en ganske kjip, men også fordi hennes karakterutvikling lider med en gang han er skikkelig på plass.

Whitney

Antagonisten i sesong to derimot, Whitney, er en smart vitenskapskvinne, men fordi kvinner på den tiden ikke ble gitt den oppmerksomheten de fortjente prøver hun å vinne frem gjennom en skuespillerkarriere. Gjennom hennes arbeid blir hun her også nødt til å jobbe hardere enn andre, og sliter mest fordi regissøren også viser seg å være sexistisk. Heldigvis får hun tatt sin hevn senere i sesongen. Jeg synes Whitney får en ganske fin utviklingskurve i løpet av sesongen, problemet er at hun mot slutten av sesongen gjør noen ting som jeg ikke helt kjøper og selve avslutningen på hennes reise er ganske antiklimatisk.

Ana og Edwin

Men det jeg kanskje synes er verst, er behandlingen Ana får. Jeg var i utgangspunktet veldig glad for at vi endelig skulle møte kona til Edwin, men som jeg har allerede har snakket er jeg ikke så fornøyd med hennes utvikling. Vi får en del interessante interaksjoner mellom henne og Peggy i begynnelsen av sesongen, hvor hun gir hovedpersonen en del råd, og fungerer som en erstatning for Angie. Etter de to første episodene forsvinner hun plutselig og kommer tilbake i episoden Life of the Party. Hun får ikke så mye å gjøre her bortsett fra å lage mat til og prate med gjesten deres. I episoden etter ser vi grunnen til at hun er tilbake, noe jeg ikke skal gå videre inn på, men skuffer meg veldig.

Hvorfor skal du se Agent Carter?

Hovedsakelig vil jeg anbefale tv-serien på grunn av vennskapet mellom Peggy og Edwin. Uansett om de har flere opp- og nedturer, slikt skjer i vennskap, er de venner uten at vennskapet slår særlig sprekker eller at det er noe seksuell spenning mellom dem. Heldigvis opplever vi heller ikke noe trekantdrama mellom Peggy, Edwin og Ana.

Grunn nummer to og kanskje den viktigste er Peggy selv. Fra første stund fremstår hun som en kvinne som ikke tar dritt fra noen og hun er kapabel til tusen. Det er en grunn til at hennes bror anbefalte henne til den stillingen hun har i den første Captain America filmen. Jeg vil også anbefale serien ut i fra Peggys selvransakelse i sesong én. Det er en organisk reise som begynner med hennes hig etter respekt, før hun mot slutten har forstått at så lenge hun er fornøyd med hvem hun er, har det ikke noe å si hva andre synes. Dette leder inn i sesong to hvor hun fungerer som leder for byrådet Daniel egentlig er sjef for. Hun samler sammen en fin gjeng med folk som følger henne. Og det er usannsynlig kult å se skje, uten at noen andre stiller spørsmål ved det.

Alt er ikke like bra med serien, og jeg synes det godt kunne vært flere komplekse kvinneroller i begge sesongene. Samtidig som jeg ikke synes det er riktig at det ble så mye fokus på romanse i sesong to. Men det vi fikk i begge sesongene er så komplekst, gøy og underholdende at jeg lar det ikke det ødelegge opplevelsen.

Dette er en forlenget versjon av den du finner på Under Arbeid sine nettsider.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.