Supergirl – Changing

Den nye episoden bygger videre på Alex sin reise for å finne seg selv. I tillegg får vi se Supergirl sin fortesettende mentoring av Mon-El, og James tar flere valg med sitt nye altergo.

Foto: Bettina Strauss/The CW Network LLC

Den nye sesongen av Supergirl har til nå gjort to ting. For det første har vi sett flere instanser hvor plotet har sagt hva karakterenes motivasjoner er, selv om vi ikke har sett noe oppbygging til det; i form av James Olson (Mehcad Brooks) som er hypp på å bli superhelt, og at han og Kara Danvers/Supergirl/Kara Zor-El (Melissa Benoist) slo opp. Det andre punktet er at andre karakterer som ikke har vært mye i søkelyset, kommer lengre frem med sine egne fortellinger. Vi får blant annet se mer av privatlivet til Alex Danvers (Chyler Leigh), og hvorfor hun alltid har levd seg inn i sitt arbeid istedenfor å ta vare på seg selv. Hun har lenge prøvd å være den perfekte søsteren, den perfekte agenten for og den perfekte personen for å skjule en hemmelighet som holder på å tære på henne.

I Crossfire kom Supergirl under angrep av noen skurker som ble supplert utenomjordiske våpen fra sjefen til Cadmus. Hun ble avslørt som moren til Lena Luthor (Katie McGrath), Lillian Luthor (Brenda Strong) mot slutten av den episoden. Jeg kan med andre ord slutte å irritere meg over at hun ikke har et navn lengre.

I forrige episode innrømte også Alex endelig overfor seg selv, og Maggie Sawyer (Floriana Lima), at hennes nye venn hadde rett i at hun var skeiv. Når det gjelder James har jeg allerede nevnt at han var lei av å være i bakgrunnen. I forrige episode, Crossfire, begynte han å bearbeide sitt nye narrativ med hjelp fra Winn Schott (Jeremy Jordan); dette blir videre utforsket og problematisert i denne episoden. Vi fikk også se flere gode interaksjoner mellom Supergirl/Kara og Lena Luthor (Katie McGrath), de er på vei til å bli BFFs, håper jeg. Kara slet også med å være en mentor for Mon-El, fordi hun ikke var helt sikker på hvordan hun skulle veilede ham, men også fordi han ikke tok noe av det hun prøvde å lære ham på alvor. Til slutt fant hun ut at han må finne sin egen sti, og ikke presse han inn på en vei hun har valgt for ham. Det ser dog ikke ut til at hun klarer å gi slipp på dette likevel.

Episodens handling

Foto: Bettina Strauss/The CW Network LLC

Changing starter med en scene som er som tatt rett ut av The Thing. Vi stifter bekjentskap med Rudy Jones (Willian Mapother) som er sjefen for utredningen. Han er den eneste overlevende etter et angrep på selve stasjonen. DEO, i ledelse av Hank Henshaw/J’onn J’onzz (David Harewood) og Alex drar for å finne ut hva som har skjedd. De tar med seg Rudy tilbake, men slipper ham løs like etterpå. Noe som virker veldig idiotisk, da de aldri vet hva han kan ha blitt infisert av. I det han skal dra derifra, ser vi at han har blitt overtatt av et slimete vesen som snegler seg inn i øret hans. Dette skjer ute i DEO sine områder uten at noen andre oppdager at han faller ned på bakken. At han ikke ble fulgt ut fra bygningen er vanskelig å forstå. Fra før av blir det etablert at Rudy kjemper for å redde jorda fra å gå under på grunn av hvordan vi mennesker forurenser den. Dette forsterkes når han blir tatt over av dette vesenet, og han forsøker å drepe alle hans klimamotstandere.

Som jeg allerede har påpekt får Alex en stor utvikling denne episoden, og det er ikke lett for henne. I denne episoden kommer hun ut som lesbisk for søsteren sin, og vi får se hvordan dette utarter seg, og hvordan Alex takler det.

Alex sin ferd

Foto: Bettina Strauss/The CW Network LLC

Siden Alex sin utvikling tar såpass stor plass i episoden at jeg kan ikke gjøre annet enn å begynne med det. Gjennom de fem første episodene har Alex fått vist seg frem som den ressurssterke slåsskjempen hun er. Samtidig har hun fått interagert med Maggie, en person som ikke er hennes søster eller Hank. I første sesong var mitt eneste kritikkpunkt at vi ikke fikk se noe av privatlivet til Alex annet enn interaksjonene hun hadde med Hank og Kara. Derfor synes jeg det er flott at Maggie ble introdusert, og at Alex har begynt å finne seg selv, for å lære seg å elske den hun er. I en lengre tale for Kara, forteller Alex om hva hun har oppdaget om seg selv i det siste, og at det er noe hun har fortrengt. Hun forteller også om en venninne som hun var hemmelig forelsket i.

Jeg kunne gjengitt Alex sin tale til Kara her, men jeg velger heller å kommentere den istedenfor. Alex sliter med å forme ordene skikkelige og hun føler det er vanskelig å få sagt det hun vil til Kara i denne scenen. Jeg tror at hun er bekymret for hva søsteren skal si eller hvordan hun skal reagere. Dette får vi stadfestet i en samtale de har senere i episoden. Her forteller Alex at hun mener Kara har vært rar og stille siden hun fortalte det, og håper at hun ikke er skuffet over henne; for det kan hun ikke takle. Det er helt sant at Kara ikke helt vet hvordan hun skal reagere når Alex forteller noe så stort.

Man kan argumentere for at dette ikke er innenfor Karas etablerte rammer, for hun har jo alltid vært en forståelsesfull og aksepterende person. Men Kara er ikke perfekt, og det tydelig at hun trenger litt tid til å fordøye det. Samtidig gir ikke Alex henne en sjanse til å reagere, og jeg tror det er som Kara sier senere, at hun bryr seg mer om at hun ikke har skapt trygge nok omgivelser, hvor søsteren følte at hun kunne fortelle henne dette. Spesielt siden mye av oppveksten dreide seg om Karas hemmelighet. Kara skammer seg over at Alex følte det måtte gå så lang tid før hun klarte å akseptere seg selv, og kunne fortelle det til henne. Veldig ofte når vi får fortellinger om karakterer som forteller at de er skeive, blir reaksjonen veldig ofte massiv og gjerne i en negativ klang. Derfor er det bra å se serier som Supergirl, og den norske tv-serien Skam, hvor folk som kommer ut av skapet blir akseptert med en gang. Jeg mener, det skulle da bare mangle.

Foto: Bettina Strauss/The CW Network LLC

Alex har store forhåpninger om at Maggie vil gå på stevnemøte med henne når hun kommer ut. Det er kanskje ikke så rart at hun tror det, da Maggie sier tidlig i episoden at når Alex har pratet med Kara, vil hun gjerne ta den drinken de har snakket om. Før den tid får vi en lengre samtale mellom dem, hvor Maggie forteller hvordan det var å komme ut for sine foreldre. I forrige episode snakket jeg om at Maggie var en karakter som allerede hadde akseptert seg selv, og var sikker på hvem hun var. Dette viser også fortellingen hennes om hvordan foreldrene reagerte. Derfor skjønner jeg godt at Alex leser alt dette som en forløper til et stevnemøte med Maggie.

Når det viser seg at Maggie ikke vil «utnytte» Alex rett etter at hun har kommet ut, og at hun faktisk har litt å gå gjennom selv, så blir selvfølgelig sistnevnte veldig lei seg. Jeg synes det er veldig bra at Maggies karakter er skildret som hun er. Veldig ofte har manusforfattere en tendens til å koble sammen romantiske partnere veldig fort. At disse to kommer til å ende opp sammen er vel allerede ganske sikkert. Grunnen til at jeg liker det er fordi Maggie har nettopp kommet ut av et forhold, og trenger litt tid, men også fordi hun på mange måter respekterer grensene til at Alex. Hun har nettopp kommet ut, og hun vet ikke helt hvem hun er enda. Samtidig er også dette noe Alex selv vil, så selv om Maggie respekterer det, er det forståelig at sistnevntes valg er litt forvirrende for førstnevnte.

Å være superhelt eller ikke?

Foto: Bettina Strauss/The CW Network LLC

I forrige episode, Crossfire, begynte Kara å veilede Mon-El (Chris Wood) for å finne ut hvilken plass i verden han ville innta. I denne episoden ser vi dem først i baren hvor de sitter og drikker sammen, som de begge kan bli påvirket av. Flott å se dem i litt andre situasjoner enn bare å redde folk eller tilpasse seg. I baren kan de jo begge eksistere som seg selv, og ingen andre uten å måtte gjemme seg. Dessverre er ikke Supergirl spesielt fornøyd med hva Mon-El bedriver tiden sin med ellers. Man skjønner godt hennes reaksjon når hun tar ham i å true et romvesen for penger, fra en bookmaker. Men hennes reaksjon over at han ikke vil være en superhelt, og redde andre mennesker er litt vanskeligere å forstå. Jeg mener, selvfølgelig er dette noe man burde gjøre dersom man har superkrefter, gjøre det man kan for å hjelpe andre. Samtidig, synes jeg det også er viktig for folk å kunne velge selv hva de ønsker å gjøre. Jeg synes Supergirl prøver iherdig presse på Mon-El en rolle som han selv ikke er helt klar til å innta enda. Det virker nesten som om at hun ikke har lært noe fra forrige gang. Samtidig er også Mon-El veldig antagonistisk, og han mener at han ikke trenger hjelp. Jeg må medgi at jeg liker bedre måten Alex gjør det på. Det er hun som får ham til å forstå at han ikke bare kan sitte, og drikke vekk problemene sine.

Foto: Bettina Strauss/The CW Network LLC

Derfor er det brilliant å se motvekten James spiller i denne episoden. Mens Mon-El nesten gjør hva som helst for å slippe å være en superhelt, er dette noe James vil over alt i verden. Nå har manusforfatterne sådd frøet i forrige episode, og jeg aksepterer det derfor mer, selv om hans begrunnelser fremdeles ikke høres helt troverdige ut. Han forteller Winn blant annet at han har ønsket å være superhelt helt siden han møtte Clark Kent/Superman (Tyler Hoechlin). Jeg kan se fascinasjonen med å bli helt etter å ha møtt Superman, men dette vil jo også kanskje si at James følte seg generelt hjelpeløs? Uansett hvor lite han fikk å gjøre i sesong én, fikk jeg aldri noe hint eller en følelse av at han var det. Han hjalp Supergirl ofte med de superskurkene hun slåss mot. Gjerne ikke med å slåss selv, men han var hennes moralske støtte og andre anliggender. Det med å være i bakbgrunnen kan jeg forstå, da James hadde mye mindre å foreta seg enn andre karakterer. Selv om jeg ikke er enig i måten dette ble bygget opp på, gir plotet en mulighet for Winn og James og bonde og faktisk føle seg nyttige. Det er også veldig kult å se James sparke så mye rompe i hans nye drakt som han gjør. Det er mulig jeg kommer til å synes at det er en god ide likevel. Dessverre er ikke den neste episoden med å bygge opp dette særlig godt. Å holde noe slikt hemmelig eller heller aldri en god ide, og i neste episode begynner det å rakne når Alex får nyss om det.

Bechdeltest og handlekraft

Foto: Liane Hentscher/The CW Network LLC

Når det gjelder Bechdel-testen har vi flere samtaler mellom kvinner denne gangen: Alex og Maggie (to stykk), Alex og Kara (tre stykk), Alex og M’gann (to ordentlige).

Den første samtalen mellom Alex og Maggie er når de er i baren. Her snakker de om Alex sin sjanse til å komme ut for Kara. De snakker også om når Maggie selv fortalte sine foreldre og hvordan det gikk. Selv om faren til Maggie blir nevnt, er det ikke han samtalen hovedsakelig handler om.

Alex sin «tale» for Kara når hun kommer ut til henne er den første skikkelige samtalen dem imellom. Her prøver Alex så godt hun kan å fortelle Kara om en del av seg som hun har fortrengt, og hvor godt hun har jobbet for å holde dette skjult. Kara får dog ikke så mange sjanser til å si noe, men god score, da menn ikke blir nevnt.

Den tredje samtalen er mellom Alex og M’gann. Etter at J’onn og DEO slapp Rudy blir de nødt å hente ham inn igjen. Det monsteret som Rudy har blitt til, gjør at han kan suge energi fra motstanderne sine. Supergirl selv helbreder seg relativt fort, men det er verre med J’onn som trenger blod fra M’gann. M’gann blir med Alex til slutt, og J’onn er hovedgrunnen til at de snakker sammen, men samtalen dreier seg like mye om at Alex trenger M’gann sin hjelp. Den andre samtalen deres kommer veldig kjapt etterpå, da M’gann ikke er helt sikker på om hun skal gjøre en blodoverføring. Som Alex ikke vet og som hun ikke sier til henne her, er at M’gann egentlig er en «white martian» og hun vet ikke hva som vil skje. Til slutt går M’gann med på å hjelpe ham. Menn er en stor faktor i denne samtalen også og scorer derfor ikke like høyt.

I Alex og Karas andre samtale prøver de å forstå hverandre og førstnevnte er usikker på hva slags reaksjon hennes søster vil ha. Kara fikk jo aldri en anledning til å reagere når de snakket først. Men det skjønner jeg jo også, da det var Alex som skulle snakke og få det ut. I denne delen blir heller ikke menn nevnt.

Bortsett fra den labre fortellingen om Rudy og hans forvandling, og drap av sine motstandere er det hovedsakelig Alex episoden handler om. Hun har mye handlekraft og driver episoden fremover med sin åpenbaring til Kara. Hadde ikke Alex vært med i episoden hadde den vært usannsynlig kortere. Det er også Alex som må redde Supergirl, og J’onn når de blir nøytralisert av Rudy. Her må hun handle raskt og henter M’gann slik at hun kan gi blod til J’onn. Supergirl selv kommer seg relativt raskt til hektene og hun trenger bare å hvile litt før hun hiver seg inn i kampen igjen. Sånn sett er Alex veldig viktig for denne episoden. Supergirl har også flere treninger med Mon-El for å gjøre han klar for verdenen der ute. Hun er også instrumental i å prøve å få han til å bry seg om ting. Alex er dog flinkere til å inspirere ham til dette. Bortsett fra dette er det kanskje den episoden som har minst drivkraft fra kvinnene. Mennene er mer i fokus.

Avslutning
Dette er en stor episode og Alex kommer ut til sin søster for første gang. Fra andre episode når Maggie kom inn i sesongen, har manusforfatterne bygget dette opp. Det virker naturlig, nyansert og såpass tett til hjertet hennes som det kan gjøre. Vi føler virkelig med hva Alex går gjennom. Derfor er det også viktig at mesteparten av denne episoden handler om henne. Vi får se hva hun gjør for å fortelle det, hva det gjør med henne og hvor sterk hun står på slutten av den.

Når det gjelder Supergirl/Kara, har hun ikke så stor rolle denne gangen, og det er bra for Alex trenger mikrofonen denne gangen. Vi får likevel se noen tilbakesteg på karakterutviklingen til Supergirl/Kara fra forrige episode. Her veiledet Kara Mon-El på den beste måten hun visste, og det feilet på et grunnlag som hun la frem og fordi han ikke tok det seriøst. Dessverre så virker det ikke som hun har lært noe siden da, og kritiserer Mon-El uten egentlig å spørre han hva han ønsker å gjøre.

Ellers er det en god episode som viderefører sesongen og gir oss den kvaliteten vi forventer. Dessverre virker det som om manusforfatterne sliter litt med noen av karakterene, og vet ikke helt hvordan de skal bygge opp alt de foretar seg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.