Broadchurch sesong 1 – Sorgens kapittel

I den første sesongen bevitner vi en families sorg på en nær og ubeskrivelig måte som få tv-serier klarer å ape etter.

Broadchurch sesong en holder seg like godt, kanskje enda bedre enn det den gjorde første gang jeg så den. Det er en spennende og godt fortalt sesong som nesten lykkes i alt den prøver på. Det er mye jeg kunne fokusert på i denne analysen, men jeg velger å ta for meg familien og de to hovedrollene. Denne gangen vil jeg ikke gå så mye i dybden, siden det er første innlegg på lenge. Jeg vil heller komme med noen observasjoner om sesongen som jeg har gjort meg.

David Tennant som vi er alle er så glad i som den 11. doktoren i Doctor Who, spiller Alec Hardy. Hardy blir gitt jobben som sjefsinspektør for politiet i Broadchurch selv etter problemene han hadde med Sandbrook saken. Hva denne saken går ut på vil jeg komme tilbake dersom jeg tar for meg sesong to.

Den andre hovedrollen, Ellie Miller, spilles av Olivia Colman, som jeg ikke hadde sett forut denne tv-serien. Ellie kommer tilbake til jobben sin i første episode og gleder seg til å ta over som sjefsinspektør. Hun får et slag i magen når hennes sjef gir den til Alec istedenfor. Dette gjør at forholdet mellom Ellie og Alec begynner antagonistisk. De må det legge til side da Danny Latimer (Oskar McNamara), sønnen til en av hennes beste venninner, Beth Latimer (Jodie Whittaker), blir funnet død.

Gjennom sesongen får vi se hvordan denne saken utarter seg og vi treffer på en rekke karakterer; Mark Latimer (Andrew Buchan), Chloe Latimer (Charlotte Beaumont), Joe Miller (Matthew Gravelle), Tom Miller (Adam Wilson), Paul Coates (Arthur Darvill), Olly Stevens (Jonathan Bailey), Maggie Radcliffe (Carolyn Pickles) og mange flere. Hvem av disse har drept Danny?

Om sorg og tap

Om det er en ting Broadchurch gjør veldig bra, så er det å vise sorgen til familien Latimer. Vi får blant annet den sterke scenen hvor Beth springer mellom alle bilene etter hun skjønner at det er Danny som har blitt funnet på stranda. Her benytter serieskaperne saktefilm og musikk for å bygge oppunder dramatikken. Hadde ikke Whittaker vært en såpass god skuespiller tror jeg ikke vi hadde kjøpt dette like bra. Som en sidenotis, gleder jeg meg til å se henne i tittelrollen som den 13. doktoren i Doctor Who.

Det er ikke bare gjennom gråt og frustrasjon vi får se denne sorgen. Den er like tett og nær i øyeblikk hvor vi ser at livet for denne familien har mer eller mindre stoppet opp. Moment hvor de bare står der og ikke helt vet hvordan de skal reagere eller oppføre seg. Hvordan vet man hvordan man skal takle tapet av et barn? Det finnes ingen oppskrift på det.

Vi som seere treffer aldri direkte på Danny. Likevel føler jeg at hans karakter blir utforsket gjennom det vi får se av saken og gjennom familiens sorg. Det kan ikke nevnes ofte nok, sorgen ligger tungt over hele sesongen. Det er sårt, det er forferdelig, men det hele vises på en måte som gjør at vi som seer nesten går gjennom det sammen med dem. Jeg er så glad for at serieskaperen lar familien sørge på den måten de selv vil.

Når det gjelder foreldrene, viser de sin sorg på forskjellige måter. Mark er mer typisk og holder det meste inne; i frykt for at han skal eksplodere. Han er i begynnelsen den som skal holde familien sammen, men det blir Beth sin rolle til slutt. I begynnelsen får vi se Mark sin sorg manifestere seg gjennom sinne, noe som ofte er typisk for mannlige karakterer. Heldigvis endrer dette seg og han får et mer naturlig forhold til sorgen sin. Vi får også vite at Mark har vært utro, samme kvelden som Danny ble drept. Dette blir først og fremst brukt for at vi skal mistenke ham, og ikke minst forringe hans forhold til Beth. Jeg føler likevel ikke at det blir utviklet som unødvendig dramatikk for å skape intriger. Det er likevel frustrerende å se på at han ikke kan innrømme utroskapen overfor Ellie og Alec. Etter hvert får vi se at han har skyldfølelse for dette, da han var så nær hvor Danny ble drept. Dette gjør at dette plotet får en helt annen dynamikk. Denne fortellingen blir utviklet videre i løpet av andre sesong hvor det får en mer kompleks dimensjon.

Mødre i slike fortellinger blir ofte vist som mest sørgende og på et tidspunkt slutter de å fungere. Hun blir ofte sittende hjemme, og går ikke ut uten at det er nødvendig. Slik opplever jeg ikke Beth, hun virker proaktiv en god del av sesongen. I begynnelsen er hun litt som resten av familien, da hun vet ikke helt hvordan hun skal ta sorgen innover seg. Etter hvert begynner hun å jogge. Dette virker som en god avløsning for hennes sorg, og hun får gjort noe annet i et tidsperspektiv. Det er flere grunner til at Beth ikke vet helt hvordan hun skal sørge. Du skjønner hun er gravid, og vil gjerne elske det barnet som er i magen. Men hun har dårlig samvittighet overfor barnet hun nettopp har mistet. Derfor tror jeg at hun i begynnelsen ikke ønsker å beholde barnet. Dette får vi se rakne helt da hun er på butikken for å handle og begynner å slå på bilen etter at hun har krasjet. I likhet med Mark er jeg litt irritert for at de begge får en typisk fortelling. Å være gravid er kanskje en av de største klisjeene for en kvinne i en tv-serie. Det er dog ikke den verste fortellingen foreldrene får, for barnet viser seg å være en ny sjanse for å redde forholdet deres.

Nå må jeg ikke glemme Chloe som får sørge på sin egen måte også. Hun er en av de første som drar ned til stranden for å legge igjen bamsen til Danny. Chloe får mye støtte gjennom kjæresten sin Dean Thomas (Jacob Anderson). For eksempel har han laget et rom til henne hvor hun kan komme seg vekk fra situasjonen hun befinner seg i. Her kan hun være Chloe og ingen andre.

Etterforskernes slit

Vi får også se litt av forholdet Beth har til Ellie, og hvor vanskelig det er å være etterforsker på mordet på barnet til en av dine beste venner. Dette gjør at Ellie må forholde seg nøytral i forhold til Latimer familien, noe som viser seg å være vanskelig. Hun vil over alt i verden være sammen med dem og hjelpe dem gjennom sorgen. Heldigvis er hele bygden der for dem, og Ellie så langt hun kan. Når det gjelder familielivet til Ellie, er hun sammen med Joe, og jeg liker at det er hun som er på jobb mens han er hjemmeværende. Ganske utypisk for en slik serie som dette. Det som skjer i løpet av sesongen endrer mye på denne dynamikken dog, og jeg skal ikke si noe mer om det.

Jeg liker godt Ellie og hun utgjør en god andre del av tv-serien. I mange tv-serier får vi den typiske dynamikken hvor mannen får holde på uten konsekvenser. Alec er en drittsekk rett gjennom, han viser seg å være mer sympatisk etter hvert. Men han har blitt formet av Sandbrook etterforskningen. Dette fører til at han ofte behandler Ellie ufint. Heldigvis lar hun seg ikke pille på nesen, og reagerer alltid dersom han oppfører seg som en dritt mot henne. Hun kan godt kjefte ham huden full selv om han er sjefen hennes. Etter hvert begynner de begge å stole bedre på hverandre. Selv om det ikke noe de ville sett forut, kan de faktisk samarbeide godt. Jeg er dog ikke så glad i at Alec utnytter henne litt mye både i sesong en og to, uten at hun alltid reagerer. Ikke misforstå meg, hun reagerer først, men gir ofte etter. Dette skjer mye mer i sesong to.

Alec er en karakter som det er vanskelig å like til å begynne med. Han er sint, sur og ikke spesielt villig til å se hva andre kan gjøre for ham. Han er mer opptatt av å gi ordre og kjøre sitt eget løp i begynnelsen av sesongen. Ellie er først og frem misfornøyd med ham fordi han tok over jobben som hun ble lovet av sjefen sin. Han er heller ikke den snilleste med henne, og dersom hun gjør noe han ikke er enig i, lar han henne høre det. Heldigvis, som tidligere nevnt, lar hun ham ikke herse med henne og kjefter på ham når hun føler han fortjener det. Dette er kanskje småting, men jeg liker at når noen ikke oppfører seg bra så får de en reaksjon på det. Jeg skal ikke gå for mye inn på det, men en ting som serien gjør veldig bra er å vise hvorfor folk er som de er. Alec er formet av saken i Sandbrook. Feil ble gjort med bevis. Den ene jenta som ble drept var på alder med datteren hans. Alec sitter med et stort sinne som han ikke får utløp for. Dette er også en av grunnene til at han er så besatt av å løse saken i Broadchurch. Han vil gjøre opp for feilene han gjorde i den andre saken.

Avslutning
Broadchurch er en serie som tar karakterene på alvor. Spesielt når det gjelder sorgen til familien som nettopp har mistet sin sønn/bror. Vi kommer nært inn på dem og det er nesten som vi opplever det sammen med dem. Gjennom hele sesongen kjenner vi på disse følelsene. Det er sjelden jeg har sett en serie som gjør det på denne måten. Det er ikke alle plot som familien får som jeg er helt fornøyd med, men stort sett er de fleste godt skrevet og fremført.

Vi får også et godt innblikk i det som skal bli et godt samarbeid mellom Ellie og Alec. I begynnelsen er de begge antagonistiske mot hverandre. Han fordi Alec er en drittsekk, men får heldigvis flere nyanser etter hvert. Ellie, rettvis, fordi han tok over jobben som egentlig var ment til henne. Jeg synes han i overkant behandler henne altfor dårlig, men heldigvis er Ellie flink til å svare ham tilbake.

En godt oppbygd første sesong med serieskapere som vet hva de vil og får det til. En god rød tråd gjennom hele sesongen og det er veldig spennende å følge med.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.