Biff 2017: Dag tre og fire

Fredag og lørdag tok meg med storm og kvaliteten på festivalen bare steg.

Jeg elsker denne festivalen. Føler meg ganske heldig som kan gå på film, og skrive om dem slik jeg har gjort alle disse tre årene. Det er alltid så stor bredde og variasjon i hva som blir sendt på Bergen Internasjonale filmfestival. Dette gjør at det alltid er noe for alle. Dokumentarer er det mye av. Men jeg ser for sjelden komedier når jeg går. Det burde jeg bli flinkere til. Men fredagen og lørdagen var egentlig vanvittig gode filmmessig. Ikke alle var like høydare, men når du bare har sett to-tre mindre god av i antall 15 filmer du har stt, så vil jeg ikke akkurat si at det er så verst.

De to første dagene så jeg mest filmer laget av menn. På lørdagen begynte endelig en del av filmene med kvinnelige regissører. En av dem har til og med et helt team av kvinner på produksjonsiden. Dersom du har fulgt med på hovedomtalene jeg har postet de to siste dagene så vet du nok hvilken film jeg snakker om. Men jeg slenger inn anmeldelsen av Band Aid her så du kan hoppe i vei å lese den.

Jeg har hatt litt lange dager med mye film, jobb og alt det andre, så jeg måtte se meg nødt til å kutte noen. Derfor gikk Maher Midt i Dalen ut på lørdag, og jeg måtte bytte noen filmer fra fredag. Dette var Axolotl Overkill, som jeg nå har bestemt meg for også å kutte. Hvis det ikke skjer noe ekstraordinært; og har valgt å se Hannah istedenfor. In the Fade overtok plassen til Axolotl Overkill på fredag, fordi det passet bedre slik. Det ble noen endringer på søndag også, for jeg hadde tatt for mye av programmet. Jeg vil så mye, men litt for ofte tenker jeg meg ikke om hvor mye arbeid det faktisk blir.

Aus dem Nichts/In the Fade

Katja (Diane Kruger) er gift med Nuri (Numan Acar), og sammen har de en sønn. Da hun mister dem begge i en bombeeksplosjon raser hennes verden sammen. Etter dette prøver hun så hardt hun kan for å få de som utførte mordet til å straffes. Vil hun la retten gå sin gang eller prøver hun iherdig alle løsninger hun finner?

Filmen begynner kort med å gi oss et innblikk i familien til Katja og deres hverdag. Det varer ikke lenge og ca. ti minutter ute i filmen er mannen og sønnen hennes død. Kanskje filmen kunne brukt litt mer tid til å skape en emosjonell tilknytning? Muligens, men vi får veldig mye tilknyttelse gjennom Katja og hennes sorg. Kruger er vanvittig god i denne rollen, og har en uensartet evne til å bære sorgen på utsiden. Man føler virkelig med henne og hun skaper en emosjonell tilknytning uten like. For hevngjerrigheten hennes vokser når hun finner ut at hun hadde rett; nazister drepte dem. På dette tidspunktet er hun iferd med å gi opp. Men med en gang hun får høre dette av advokaten sin, Daniel Fava (Denis Moschitto), kjører hun på så langt hun kan få det.

Gjennom hele filmen ligger det en spenning om hva det er som venter oss rundt neste hjørne. Vi blir godt kjent med Katja og resten av hennes familie, og venner. Filmen fenger meg fra begynnelse og nesten helt til slutten. Jeg kan ikke forklare det uten å gå ut i spoilerterritorie. Men la meg bare si at jeg var litt skuffet over slutten. Ikke vanvittig, men jeg synes de kunne gjort mer ut av den. Når det er sagt, var det noen annen måte den kunne sluttet på som var rettferdig?

Gemini

Den måtte komme. Ja, desverre måtte den komme. Og da snakker jeg beklageligvis om den første skikkelige dårlige filmen. Jeg hadde sett frem til denne filmen, for jeg stor tilhenger av skuespillet til Lola Kirke, som spiller hovedrollen. Men det var noe uspennende og tiltaksløst rundt hele filmen.

Jill LeBeau (Lola Kirke) er assisstenten til Heather Anderson (Zoe Kravitz). De er også bestevenner som aldri gjør noe uten den andre. Vi møter dem begge en kveld Heather unngår Greg (Nelson Franklin) fordi hun vil ut av filmkontrakten med ham. Etter dette går de ut på byen og har det gøy sammen, men ikke lenge etter finner hun bestevenninen sin død. Jill blir i tillegg hovedmistenkt. Vil Jill finne ut hvem som har gjort det og få rettferdighet for sin venninne?

Jeg har ikke så mye å si om denne filmen bortsett fra at jeg forventet en spennende etterforskning. Jeg forventet godt skuespill og en dose mystikk. Men alt som er med i filmen, bortsett fra skuespillet til de nevnte skuespillerne, er så lite gjennomtenkt at man tror at alt ble satt sammen bare for å gjøre det ferdig. Plotet er typisk, gir ofte ikke mening og flere av karakterene gjør dumme ting som man ikke helt skjønner hvorfor. Mysteriet som blir satt sammen til å begynne, virker spennende. I det du kommer til selve avslutningen, får du mer lyst til å plante fjeset ditt i din egen knyttneve. Nei, gud dette var kjedelig. Neste film please…

Ask the Sexpert

Jeg visste denne filmen kom til å være bra og jeg hadde selvfølgelig rett. Det er en humoristisk dokumentar med et blikk på den 90-år gamle Mahinder Watsa. Mannen er den eneste kilden til seksualundervisning for mange mennesker i India. Gjennom filmen får vi et godt innblikk i hans arbeide og liv. For mer detaljer les anmeldelsen jeg gjorde her.

Sanatoriet

Sanatoriet forteller om fire mennesker som ønsker å gjøre det tidligere Sanatoriumet på Harastølen beboelig. De vil også gjøre det til et sted hvor kulturarrangement kan holdes. Dokumentaren viser hvilket engasjement disse fire menneskene har for det store bygget, og da spesielt Kristian. Han har store visjoner for hva de kan gjøre med det. Han og Hågen står på hver dag for å gjøre det klart. Gjennom dokumentaren får vi se hvordan de fire klarer å leve sammen, isolert oppe på Harastølen. Deres samhold blir utforsket og hvordan prosjektet utvikler seg. Synes det var en interessant dokumentar, og produksjonsteamet bak har gjort en god jobb. Det er også Therese Jacobsen sin regidebut.

Min Søster

Først ut så må jeg si at jeg kjenner til dem som har laget denne filmen, og det er en grunn til at jeg gledet meg til å se den. Jeg visste likevel ikke helt hva jeg skulle forvente av kortfilmen.

Min Søster handler om søtrene Amalie og Nora som blir med moren til hennes venninne i Skåne som nettopp har mistet sin mann. Filmen er basert på minner regissøren Liv Joelle Barbosa Blad hadde fra hun var yngre. Filmen blir hele veien kommentert av henne og søsteren Nina Maria Barbosa Blad. Begge opplever det som skjedde i fortiden annerlede, og jeg synes det er et interessant dypdykk i hvordan mennesker husker forskjellig. At søstrene snakker over filmen gir publikum enda mer tilknytning til hovedkarakterene.

Jeg likte filmen ganske godt og synes søstrenes forhold mellom hverandre blir godt skildret. Temaet som blir tatt opp er også ganske mesterlig innvevd i selve fortellingen. Jeg skal ikke si så mye mer om det, da det alltid er bedre å se filmen enn å høre meg pjatte om det. Jeg skjønner hvorfor den vant en pris på Amanda. Godt skuespill, interessant fortelling og dyktig regissør. Gleder meg til å se mer fra Liv Joelle og Nina Maria.

Band Aid

Etter en lang lørdag var det godt å kunne avslutte dagen med en komedie. Selvfølgelig viste den seg å være litt mer kompleks enn som så. Men latterkulene satt stødig gjennom hele filmen. Jeg merker også at jeg ser altfor lite komedier på festivalen og ender opp med bare å se tunge filmer. Hvorfor er jeg så slem med meg selv? Her er et litt mer nyansert innlegg om filmen.

Alltid fornøyd?

Ikke alltid. Men til nå må jeg si at Biff har vært en særdeles stor suksess. Jeg skal ikke si at den har vært bedre enn de to andre årene enda, det er det for tidlig til å gjøre. Likevel kan jeg si at de fleste filmene jeg har sett til nå, bortsett fra to har vært veldig bra. Det er flott å se at Biff bare blir bedre med årene. I løpet av de neste dagene kommer det en hovedomtale av Hva vil Folk Si?, og andre filmer jeg vil skrive om. Pluss at jeg skal fortsette å oppsummere festivalen Det blir nok også en symbolsk prisutdeling i år også. Spennende blir det, men jeg er litt trist for at festivalen er snart ferdig. Bare å glede seg til neste år :).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.