Biff Hovedomtale: Hva vil folk si

Årets beste Biff-film tar opp et viktig tema på en utsøkt måte.

Sosial kontroll er mye diskutert for tiden, og riktig er det å snakke om dette. Det har vært mange sterke og viktige stemmer i debatten, for eksempel er de skamløse jentene Nancy Herz, Sofia N.Srour og Amina Bile noen jeg vil trekke frem. Andre gode og viktige stemmer, som Faten Mahdi Al-Hussaini, Fathia Mahmoud og ikke minst Shabana Rehman Gaarder må også nevnes. Nå kommer Iram Haq med filmen Hva vil folk si, og gir sin egen stemme som står sterkt med materialet hun fremmer i sitt verk. Når Haq var ung opplevde hun mye det samme som Nisha (Maria Mozhdah) opplever i filmen. Hva folk vil si er delvis basert på disse hendelsene, men også fiksjon. Hvordan fortellingen er bygget opp, og hvor godt gjennomarbeidet filmen er, viser at den virkelig tar temaet på alvor. Dette var jo også et av målene til Haq. Hun ville lage en film som tok det på alvor og hun lagde den ikke ferdig før den kunne stå på sine egen ben. Og det gjør den virkelig; jeg er over av meg av ekstase for hvor bra denne filmen er. 

Den 16-år gamle Nisha lever et dobbelt liv. Blant vennene sine er hun en «normal» tenåring, men hos familien er hun den eksemplariske datteren/søsteren. Etter at faren hennes, Mirza (Adil Hussain), finner Nisha og en gutt på rommet hennes, endrer alt på seg. Broren hennes, Amir (Rohit Saraf), og faren kidnapper henne til slutt, og drar med seg henne til Pakistan for å overlate Nisha hos Mirza sin familie der.

Jeg satt spent fast i stolen hele filmen gjennom. Det er en sterk film hvor vi får et nyansert blikk på sosial kontroll; både fra Nisha sitt perspektiv side mens også fra resten av familien hennes. Det er helt klart Nisha filmen handler om, og det er henne vi følger gjennom tykt og tynt. Det kommer også klart frem at resten av familien hennes også har gått gjennom sosial kontroll i løpet av livet sitt. Selvsagt er det utilgivelig av faren å kidnappe henne, og dra henne med seg til Pakistan. Likevel kommer det godt frem at faren ikke helt hva han skal gjøre. Men du kommer til å bli grådig sint på ham i løpet av filmen. Hussain er helt enorm i rollen som faren. Han viser et sinne og en uforstålighet på en måte man sjelden ser i film. Så mange farger og nyanser viser han. Skuespillertalentet slutter ikke der, og i løpet av filmen når valgene hans begynner å gå inn på ham ser vi ham fra en helt annen side.

En vanskelig reise
Reisen fra Norge til Pakistan er vanskelig å se på. Vi ser frykten i øynene til Nisha og det er akkurat som om vi opplever det sammen med henne. At Hussain er god er det ingen tvil om. Men det er ingen ting i forhold til hvor dyktig Mozhdah er. Det er hennes hennes skuespilledebut, og med rå kraft viser hun seg som en formidabel skuespill. Gjennom sublimt kroppspråk og ansiktsuttrykk fenger (og fanger) hun publikum hver gang hun er foran kamera. Mesterlig og tydelig spilt av noen som kommer til å bli en stor stjerne; hvis hun ikke allerede har blitt det. Fortellingen former seg like godt rundt henne og man blir helt satt ut av hvor mye man lever seg inn i filmen. Det er som om ingen ting eksisterer, og bare du og filmen gjenstår. For å si det slik, ikke mange filmer makter å gjøre det med meg lengre.

Da Nisha kommer frem til Pakistan blir hun ikke særlige klokere. Jeg tror hun skjønner at alt ikke er som det skal. Men at faren kommer til å forlate henne her, vet jeg at hun i sin villeste fantasi ikke kunne forestille seg. Hun er sint, redd og lei seg på samme tid. Og selv om hun ikke sier det rett ut, kan vi se det i ansiktet hennes. Ikke minst i hennes handlinger på vei til Pakistan. Når hun blir forlatt i Pakistan av faren må hun innfinne seg i reglene og kulturen der. Likevel er Nisha sterk, og sier alltid hva hun mener. Karakteren er mesterlig skrevet og fantastisk spilt. Jeg er målbundet og målløs over hvor bra denne filmen er.

Filmen ga meg mange reaksjoner, både innad og utad. Det var en film som var vanskelig å se på i de instansene hvor hele verden går imot Nisha. Det er flere scener som er utrolig harde å se på. De er likevel med for å fremheve poenget filmskaperen satte seg ut. Og jeg er utrolig glad for at hun lagde denne filmen, og så god som den ble. En viktig stemme i en debatt som står solid sammen med de andre. Jeg berømmer Haq for at hun lagde en så fantastisk god film. Hadde bloggen min hatt terningkast, ville jeg nok gitt den en solid sekser.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.