Biff Gjesteomtale: Axolotl Overkill

Joachim anmelder Helene Hegemann sin debutfilm. En film basert på hennes bestselgende roman med samme navn.

I jakten på sterke kvinner i film, er det overraskende lett å glemme de sterke kvinneskikkelsene. Hvorfor må de på død og liv oppnå storhet? Hva med de som er minneverdige, men for helt andre ting enn sin indre styrke? Hva om de ikke oppnår noe som helst, men likevel fremstår som superkvinner?

Hvor finner man disse kvinnene? I Tyskland, selvfølgelig. Stedet hvor kvinner tilsynelatende har mer ben i nesa, enn i hele resten av kroppen til sammen.

Debutfilm

Helene Hegemann debuterer, i en alder av 25, som spillefilmregissør med Axolotl OverkillI, om den seksten år gamle Mifti, hennes liv, lengsler og rebelske natur, basert på sin egen bestselgende roman. Det er en dristig debut, og den kan fort sette farge på en karriere som kan skyte i alle retninger, utfra mottakelsen Axolotl Overkill vil møte internasjonalt. Hegemann har sans for et skittent, men likevel lekent uttrykk. Techno-musikken pulserer gjennom kroppen, mens man til stadighet følger hovedpersonen gjennom storbyens faktiske mørke, og mer symbolske mørke.

Mifti, troverdig portrettert av den noe eldre Jansa Fritzi Bauer (som var 27 år gammel under innspillingen), er en noe androgyn tenåring, som har en større appetitt på Berlins natteliv og dets klientell, enn kunnskapstørste på skolen, som hun særdeles motvillig møter opp på, i ny og ne. Hun bor med broren og søsteren sin, som opptrer som en fostermor, ettersom deres faktiske mor nylig har gått bort, i en sliten leilighet i hjertet av Berlin. Far har bosatt seg i mer landlige omgivelser, i et overdådig hus, med en ny kvinne. En mann som distanserer seg fra barna sine både mentalt og rent fysisk.

Hjem kjære hjem

Et hjem er ikke noe Mifti har behov for akkurat nå. Hun oppholder seg omtrent like mye hjemme, som hun oppholder seg på skolen – så å si aldri. Det kan gå flere dager før hun lar høre fra seg, til søsterens store fortvilelse. Tross alt, så er det fryktelig dårlig mobildekning på klubbene hvor hun oppholder seg. Og når alkoholen flyter, og mulighet for sexfylte treff dukker opp rundt hvert et hjørne, er nok ikke det å ringe hjem første prioritet.

Vi følger ikke en person som raver rundt, fra fest til fest, med et selvrealiseringsbehov, snarere tvert imot; Mifti vil kun bli elsket av kvinnene hun fester seg på, som en blodigle. Og for noen kvinner hun har funnet seg. Mifti vet å plukke på øverste hylle; Alice er en voksen kvinne, sugen på dyr kunst og sex med sin unge venninne, men ønsker seg ikke stort annet enn en venninne. Trofé nummer to er Ophelia, skuespillerinne og, ufrivillig, kantinedame. Førstemann treffer hun på butikken. Andremann «serverer» henne mat i kantinen på skolen. Hva Mifti ser i disse kvinnene er uklart. Det kan hende hun ser på Alice som en morsfigur, som tar over plassen til moren hun nylig har mistet. Og Ophelia lever kanskje livet Mifti selv ønsker seg? Berømmelse, dop og festing uken gjennom. Ingen sorger. Ansvarsløshet. Antatt bekymringsfritt.

Menn versus kvinner

Det er sjalusien som er drivkraften i livet til Mifti. Hun ønsker så gjerne å være kvinnen i livet til både Alice og Ophelia, men opplever til stadighet å havne i skyggen, når mer spennende kjøtt havner på markedet. Som regel er det menn som tar over, når Mifti blir mer eller mindre uønsket plassert på livets benk. Når ikke kvinnene viser at de vil ha henne, så tar hun snarveier og prøver seg på menn, som villig ofrer tid og penger på en ungpike, som aldri er mentalt tilstede når de treffes. Fremfor å bli med en av sine mannlige romanser hjem, kaster hun ham ut av drosjen de deler, og har heller samleie med sjåføren på et avsidesliggende sted. Hun gir strengt tatt blankt faen i alt som heter menn. De forguder henne. Men hun forguder kvinner, som behandler henne som luft.

Til tross for at Mifti kan fremstå som en parentes i livet til kvinnene hun beundrer og nærmest forfølger, blir hun ingen parentes for publikum. Med glimt i øyet og en fandenivoldskhet som alle og enhver skulle ønske var iboende i seg, skapes en misunnelse bare Mifti kan kjenne på; hun ønsker å tilhøre en annen, mens vi kun ønsker å tilhøre hennes indre krets, og kunne tilbringe massevis av tid sammen. Vi kan tilgi noen malplasserte drømmesekvenser og forvirrende hopp i tid, så lenge vi får henge med Mifti.

Og hva i huleste er egentlig en Axolotl?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.