Fear the Walking Dead sesong en – Menneskets fall

Spennende start på en «spin-off» som gir meg mer enn originalens første sesong. Første sesong har likevel sine problematiske elementer.

Jeg har mine tanker og irritasjoner over The Walking Dead. Det er en serie som er spennende, men i likhet med Game of Thrones virker manusforfatterne ofte mer interessert i å sjokkere enn å faktisk engasjere. Dette fører ofte til at en del karakterer lider fordi fortellingen går foran, og at de tar visse valg som ikke alltid matcher med deres utgangspunkt. Dette hender også i Fear of the Walking Dead, men så langt ikke like mye. Det er først i sesong tre jeg føler at dette tar litt av. Jeg føler likevel mer for flere av karakterene i «spin-offen». Lyktes sesong 1 med alt den satte i gang? Nei, men den gir oss i alle fall et spennende utgangspunkt som jeg setter stor pris på.

Fear the Walking begynner før infeksjonen har spredd seg. Dette betyr at vi får se hvordan samfunnet reagerer på dette, og hvordan de velger å overleve. Jeg skulle likevel ønske at vi fikk se litt mer av hvordan ting var før zombiene overtok, men er fornøyd med det vi får.

Den første sesongen åpner med Nick Clark (Frank Dillane), som våkner opp dopet i en kirke. Her finner han at (kjæresten?) Gloria (Lexi Johnson) har blitt transformert til noe ubeskrivelig. At hun har blitt en zombie vet han ikke på det tidspunktet, da han er dopet ut av en annen verden. Hans mor Madison Clark (Kim Dickens) vet ikke helt om hun skal tro på det han prøver å fortelle henne. Noe som ikke er så rart, da han gjennom årene har løyet, dopet seg og hun har mer eller mindre gått og ventet på at noen skal ringe og fortelle at han er død. Samtidig som dette prøver Madison, og hennes nye mann, Travis Manawa (Cliff Curtis) å holde familien deres sammen. Travis på sin side forsøker å ha et ok forhold til sønnen sin Chris Manawa (Lorenzo James Henrie), som sliter med et sinne som ikke er lett å overholde. Datteren til Madison, Alicia Clark (Alyica Debnam-Carey), prøver iherdig å bli ferdig med skolen så hun kan «flykte» fra byen hun bor i. Samtidig med dette, inntar militæret byen med sin egen agenda.

Godt men problematisk karaktermangfold

Først av alt må jeg kommentere hvor godt karaktermangfold tv-serien har fra første stund. Allerede før de drar inn i Mexico i sesong to er det flere spansktalende karakterer i flere av de sentrale rollene. Som Daniel Salazar (Ruben Blades), Griselda Salazar (Patricia Reyes Spindola), Liza Ortiz (Elizabeth Rodriguez) og flere. Curtis som spiller Travis er av Maorisk avstamning, og dette blir også brukt som bakgrunn for hans karakter. Mange kvinner og menn har man i hovedrollene, og jeg synes generelt det er en god fordeling.

Likevel får ikke disse karakterene like god behandling, ofte, som de hvite og er ofte de som blir drept først. Griselda blir skadet allerede i andre episode, og etter noen få interaksjoner dør hun i episoden Cobalt. Selv om Victor Strand (Colman Domingo) blir en av hovedkarakterene, er han også en av de få svarte mennene som overlever. Når Nick rømmer fra sykehuset for å få mer dop fra Russell (Leon Thomas III), ender han opp med å drepe ham. Det skal nevnes at Russell hadde med seg sin egen pistol, men vi vet ikke helt hva hans intensjoner var. Senere kjører Nick ham over når han har blitt en zombie. I episode to blir Madison nødt å drepe rektoren, Art Costa (Scott Lawrence), ja du gjettet riktig, han er også svart. Han ble en zombie riktignok og prøver å drepe Madison, men det faller likevel i samme retning. Ikke minst kjæresten til Alicia er også svart, og ser ut til å dø av infeksjonen. Siden jeg nå er ferdig med sesong tre, og ikke har sett snurten av ham, er det ikke noen stor sjanse for at han har overlevd.

Dette fortsetter, og i tredje episode har Susan Tran (Cici Lau) blitt til en zombie, men hun får vi aldri noen særlig emosjonell tilknytning til. Grunnen til at jeg nevner det her er fordi Madison sier at hun var en god venn, og hjalp dem med barna etter at hennes mannen døde. Jeg sier ikke at det hadde gjort hennes død bedre, men da hadde vi i hvert fall blitt bedre kjent med henne før hun ble zombie. Samt at det ikke bare hadde redusert henne til et plotverktøy for å få frem zombiene i lyset for de andre karakterene. Før jeg går videre vil jeg ta et litt større blikk på familien Salazar.

Familien Salazar

Daniel er et enigma fra første stund på skjermen. Når vi treffer han først er han en frisør, og tydelig skeptisk til nye mennesker. Det er så vidt han slipper inn Travis, Liza og Chris når de flykter fra opptøyene i episode 2. Etter hvert viser det seg at Daniel har en karriere fra militæret, hvor han blant annet torturerte fanger for å få informasjon ut av dem. Dette vises i Not Fade Away og Cobalt hvor Daniel torturerer Andrew Adams (Shawn Hatosy), en fra militæret, som har tatt over for å beskytte byen fra zombier. Dette blir en større greie når både Nick og Griselda blir tatt av militæret til en av deres baser. Daniel får en ganske stor rolle i sesong en, og er med på å framskynde en del av fortellingen. Verre er det med hans kone Griselda, som vi ikke lærer mye om. Hun får ikke særlige mange replikker, og de interaksjonene hun har er i samtale med sin mann eller Ofelia.

Ofelia får vi etter hvert vite har ofret sitt liv for foreldrene sine. Hun har gjort alt for dem, fordi hun var sikker på at de ikke ville klare seg selv. Hun ga opp livet for deres beste. I sesong to antydes det at før infeksjonen hadde hun en kjæreste, og de ble nesten forlovet. Til slutt valgte hun familien. Det dumme med dette plotet er at det plutselig kommer frem i sesong to, og i sesong tre ble det helt droppet. Selv om Ofelia får denne dimensjon får hun likevel ikke så mye å gjøre. Hun blir en litt mer interessant karakter i sesong tre, men dessverre får hun ikke mye skjermtid.

En helt «vanlig familie»

Til å begynne med har Alicia ikke den største rollen i første sesong. Heldigvis ser vi i sesong to og tre at hun begynner å sparke mer rompe, samtidig som hun blir mer kompleks. I de to første episodene får vi se hennes forhold til Matt (Maestro Harrel), og hvor sterkt knyttet hun er til ham. Bortsett fra at jeg kjenner ham igjen fra The Wire, som alltid er et pluss, blir vi aldri særlig kjent med ham og vi får ikke noen emosjonell tilknytning. Hun nekter å dra fra ham, men Travis klarer å overtale henne. Det har jo egentlig ingen ting å si, for han blir glemt etter et visst punkt i sesong 1 og utover.

Samtidig som at hun er glad i ham, ser hun at en av de beste tilknyttingene til byen forsvinner fra henne. Frem til da har hun ikke spesielt god kontakt med resten av familien. Det er også derfor hun ønsker å dra midt på natten i episoden, So Close, Yet So Far, for å finne ham etter hun får beskjed av moren å passe på Nick. Jeg skjønner at hun ønsker å finne sin kjæreste. Jeg skjønner også at hun forlater Nick, hun vet jo ingen ting om det som skjer ute i verdenen. Ingen har fortalt henne at folk rundt dem blir til zombier, noe som er idiotisk informasjon å tilbakeholde fra de andre karakterene.

Familien hennes har ikke kommet overens på lenge, og alle rundt henne er mer og mer fraværende. Hadde familien vært mer knyttet, hadde hun nok ikke hatt så hastverk med å komme seg vekk fra byen. Vi får også vite i sesong to at Alica har vært den som har holdt familien sammen etter at faren hennes døde. Så jeg skjønner at hun ikke orker mer av den dysfunksjonelle familien. En ting som jeg setter veldig pris på er at Alicia, Nick og Madison i episoden The Dog tar et pusterom, og spiller Monopol mens de venter på Travis. I et par timer får de tre en følelse av normalitet, og bra er det, så mye dritt de må oppleve etter det. Jeg skulle likeså snakket mer spesifikt om Alicia, men hun får ikke særlig mer å gjøre enn dette i første sesong. Heldigvis blir hennes rolle mer utvidet, og fra sesong tre og fremover har hun blitt en av mine favorittkarakterer.

Bortsett fra det jeg nettopp har snakket om, er hun «bare» med på reisen. Hun har dog en fin interaksjon med Chris i episoden Cobalt. Her finner de hverandre, og nå snakker jeg ikke om noen romantisk tilknytning, i et øyeblikk hvor de begge trenger et pusterom fra en familie som ikke verdsetter dem. De får snakket gjennom ting, de får knuse gjenstander i et hus og avreagert skikkelig. På dette tidspunktet i sesongen fortjente de begge å bare få et skikkelig pusterom. Fra deres synspunkt er de to karakterer som ikke blir lagt så mye merke til, og må styre på selv. Gjennom sesongen har Chris slitt med flere ting. Han har gjennom livet følt at faren ikke har vært der for ham. Han har kanskje også følt at han ikke får gjort noe særlig med livet sitt. Derfor er det ekstra frustrerende for ham når han prøver å tilpasse seg situasjonen, og ikke bli trodd av sin far. På slutten av episoden The Dog kommer militæret inn, og tar over i byen.

I neste episode, Not Fade Away, oppdager Chris at noen prøver å signalisere dem langt borte fra. Chris prøver å fortelle sin far om dette, men han vil ikke tro på ham. Det er som om at Travis nekter å innse hvilken situasjon de er i, og at han vil at Chris skal være et barn så lenge han kan. Problemet er at Chris ikke lengre er et barn. Etter hvert lærer også Chris hvordan han skal operere et skytevåpen av Daniel. Noe Travis ikke setter pris på, og er forståelig. Jeg skjønner godt at Travis reagerer, for hvem vil at barnet deres skal ta opp et skytevåpen. Men det er bedre at han lærer det før enn senere, slik at han skjønner hvordan han på en god måte skal bruke det til å forsvare seg. Overbeskyttelse er ikke alltid til det beste for andre. Uansett føler Chris seg bare mer og mer tilsidesatt. Det hjelper heller ikke at moren Liza springer rundt og hjelper alle andre, og nesten ikke har noe tid til ham.

Derfor er episoden Cobalt en veldig viktig episode, da både Chris og Alicia får slappet av i «et sekund», og får ut sin frustrasjon, «en ferie» fra virkeligheten de befinner seg i. I scenene de er sammen i viser hun mer forståelse for det Chris går gjennom enn noen av de andre karakterene har gjort på lenge. Mange kritiserer ofte tenåringer i tv-serier for å syte og klage og være irriterende. Men er det ikke realistisk at en ung mann som føler seg ignorert blir sint, og frustrert over at de voksne rundt ham ikke tror på det han sier, eller verre, ikke tror på ham i det hele tatt? Jo, det mener jeg. Det betyr likevel ikke at Chris er min favorittkarakter, men likevel, jeg føler at måten han blir skrevet på er realistisk og god nok.

Travis er en litt annerledes «leading man» enn Rick Grimes (Andrew Lincoln) er i The Walking Dead. For det første har ikke Travis noen politiutdanning, og vet ikke hvordan man operer et våpen. En annen ting han også må innse at det ikke er så mye de kan gjøre for de døde, spesielt dersom han ønsker å overleve. I The Dog kjemper han for at Susan skal leve, selv om han så Nick kjøre på noen som forsøkte å drepe dem i første episode. Jeg synes det er viktig å ha karakterer i slike tv-serier som viser respekt for livet og fredelige løsninger. Spesielt siden tv-serien blir ganske brutal, og har noen karakterer som ikke akkurat hele tiden gjør gode ting. Sesong to og tre spesielt har en del ting som skjer som jeg ikke alltid er helt enig i, men viser uansett at karakterer som Travis er viktige. Det som skjer i verden burde få familien mer samlet, er det også det som gjør dem mindre sammenknyttet.

Fra første stund blir Madison portrettert som en kvinne som vil gjør hva som helst for sin familie. I løpet av sesong to er hun veldig på at barna hennes ikke skal ta unødvendig sjanser eller utsette seg for fare, eller lære seg å forsvare seg selv. Hun vil ta seg av alt det, og på mange måter overbeskytter dem. Dette utvider seg i sesong tre, og da har hun kommet til et sted hvor hun stoler mer på barna sine. Samtidig tar hun også her flere problematiske valg. Ikke alle innenfor hennes rammer, men det kommer jeg tilbake til i analysen av sesong tre.

Uansett virker det som Madison tenker mer klart når det gjelder zombiene, mer enn Travis gjør i hvert fall. Dette spesielt siden hun er en av de første karakterene (sammen med Nick) som dreper en zombie. Dette skjer når hun drar til skolen hun jobber på for å hente medisiner til Nick som prøver å overkomme dop avhengigheten sin. Her blir Madison nødt til å drepe sin sjef før hun, og Tobias (Lincoln A. Castellanos) kan unnslippe skolen. Før den tid prøver hun å snakke til rektoren, selv om hun ser at han avanserer på henne, og har blodet i blikket. Det er jo i grunn forståelig, da hun ikke vil drepe noen hun kjenner godt. Jeg liker at dette er skrevet slik, selv om det kan se litt dumt ut, men gjør likevel karakterene mer menneskelige.

Jeg har til nå ikke snakket så mye om Nick. Nick er den første som ser zombieapokalyksen begynne. Selv om han ikke vet helt hva han skal tro, da han var godt dopet på det tidspunktet. Noe som fører til at han blir påkjørt, og sendt til sykehuset. Vi forstår at han har vært en stor byrde for resten av familien som verken vet om han er i live eller ikke, eller om de må vente på en telefon om at han har dødd av en overdose. Gjennom sesong en sliter han med sin avhengighet, og selv om jeg skulle ønske vi så mer av dette slitet, så er jeg fornøyd med det vi får. Det er dessverre ikke så mye å si om Nick, men hans rolle blir mye større i sesong to.

Avslutning
Det er kanskje ikke den meste spennende sesongen av Fear of the Walking Dead. Tv-serier trenger likevel ofte sine utgangspunkt, måter å bygge opp sine karakterer på og ikke minst en måte å finne ut hvilken retning de vil gå. Jeg synes manusforfatterne gjør mye rett i forhold til visse karakterer. Ikke alt er like bra, og jeg registrerer et par problematiske elementer som stikker seg frem. Likevel klarer jeg å sette pris på det vi får, og selv om karakterene ikke er helt grunnet enda, er det likevel en god begynnelse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.