BIFF Hovedomtale – Pick of the Litter

En firbeint dokumentar som gir inntrykk.

Et kamerateam følger valpene Poppet, Topomac, Patriot, Primrose og Phil i to år fra de blir født til en av dem skal bli en førerhund. Frem til dette blir de trenet godt for å sørge for at de har det lille ekstra. Om dette betyr at de vil bli en førerhund gjenstår å se. Dokumentaren gir et nyansert blikk på treningen til hundene, men det er også visse ting jeg vil kritisere.  

I dokumentaren blir vi fort introdusert for de fem valpene. Deres søthet blir fremhevet titt og ofte. De er søte, ingen ting der. Men det kan se ut som begynnelsen på dokumentaren er laget på en slik måte at vi i publikum skal si «aaaww». Og tro meg, med en gang den første scenen startet så lagde alle i kinosalen akkurat samme lyd som produsentene håpte på. I tillegg akkompagneres denne scenen med søt musikk for å fremheve det mer. Ja, jeg var en av disse menneskene i publikummet. Jeg har egentlig alltid vært en katteperson, men dess eldre jeg blir må jeg innrømme at hunder ikke er så verst likevel. Denne dokumentaren solgte meg helt på disse loddne vesnene. Noen av hundene var kanskje litt røffe for min smak, men det er jo uansett ikke jeg som skal ha noen av disse hundene. Kanskje jeg er motsiende i forhold til kritikken jeg snart skal gå inn på, men det får så være.

Overgangen
Vi får et ganske nyansert innblikk i hvordan disse hundene blir trenet fra de er bittesmå valper, til de er klar for å bli en eventuell førerhund. Treningen er hard, og det er ikke alle hundene som takler overgangen. De som ikke blir førerhunder får tittelen «career change». Det sier enkelt at de kan bli en av to ting, «breeder» eller en overføring til det sivile liv (ikke noe jeg har kommet på, de sier det i filmen) og blir husdyr. Dersom de blir en «breeder», blir de satt til å fø nye kull.

«Breeder» delen eller hele «career change» er kanskje det jeg har mest problem med. I det hundene blir født har deres veivalg allerede blitt tatt av menneskene som jobber der. Jeg er enig at hunder som førerhunder for blinde kan være en god løsning. På ingen måte ser vi heller at hundene blir behandlet stygt eller har det fælt. Samtidig tenker jeg likevel at hunder (eller dyr generelt) i bur aldri vil ha det særlig godt. Jeg tror også litt av problemet mitt er at de snakker om hundene som at dette er et yrke de selv har valgt. Spesielt når vi snakker om «career change» og overgangen til et sivilt liv. For hundene får aldri valget selv om de skal bli førerhund, «breeder» eller gå til et «sivilt liv». Hvilken vei de går skjer ut i fra hvordan de takler treningsprosessen, og hva trenerne mener skal skje med dem. Nå skal jeg ikke bruke mer av anmeldelsen på dette, men jeg syntes uansett det er verdt å påpeke.

Omplasseringen
Når hundene er gamle nok blir de plassert hos trainere. Her skal de være for å bli vant å være med en person eller personer over lengre tid. Ikke minst skal de også trene dem opp. Etter hvert blir trainerne kalt inn med hunden for å evaluere hvordan det går med den. Har valpen tatt opp læringen på riktig måte, og kan den går videre i treningen. På dette stadiet finner de fort ut hvem som passer til dette «yrket» eller ikke.

I denne delen av dokumentaren blir vi kjent med flere familier som har gjort dette opptil flere ganger. For eksempel treffer vi en krigsveteran som har PTSD, og for ham hjelper det å ha en hund i huset. Han liker å ha noen å våkne opp til, ha et mål med livet. Andre er større familier som har ansvaret. Det er flere som har gjort det flere ganger, og som  påpeker at det aldri blir lettere å si farvel til dem.

Målet med denne treningen er jo at hundene til slutt skal bli så dyktige at de kan bli formidable førerhunder. Sørge for at blinde personer kommer seg rundt i trafikken, eller viktigst, ikke adlyde ordre dersom det kan føre til fare for mesteren sin. Det er et strengt program, og det er ikke alle kommer gjennom smutthullet. Vi får se en del av treningsprosedyren, og hvordan trenerne til slutt kommer frem til hvem som passer best til det.

Avslutning
Jeg synes det er en fin dokumentar som får frem ulike sider ved denne prosessen fra hundene er bittesmå til de er klar for sin «jobb». Dokumentaren går dypt i materiet, og får frem ulike sider av prosessen. Jeg skulle kanskje ønske at det var en slags kritikk bakt inn i det hele. Hvor er stemmene til hundene? For eksempel spiller dokumentaren  på søtheten til hundene, som jeg påpekte i begynnelsen. Noe det forsåvidt ikke er noe i veien med. Men når hundene blir snakket om som at dette er et yrke for dem, og dersom de ikke takler treningen får de en «career change». Her blir de sammenlignet med mennesker. Men i motsetning til mennesker har de selv ikke et valg for hvor de havner. En god og til tider søt dokumentar, men jeg savnet litt utover det andre. Det er mulig jeg er litt for krevende nå, men det får så være. 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.