BIFF 2018 Oppdatering

Festivalen fortsetter, men er det fremdeles gøy?

Festivalen har gått i ett kjør så langt. Jeg har fundert litt på hvordan det har gått, og jeg sitter igjen med en tanke: Det har gått bedre enn de tre forrige årene til sammen. Nå tenker jeg ikke nødvendigvis på filmene, selv om de har vært veldige gode i år. Egentlig tenker jeg mest på hvordan jeg har hatt det. Første året jeg var på festivalen var jeg syk samtidig som den gikk, ikke noe gøy. Andre året slet jeg mer med nakken enn jeg har gjort tidligere. Og i fjor slet jeg psykisk i tillegg. Dette gjorde at festivalen i fjor ble mer utfordrende for min del. I år er nesten ingen av de elementene tilstede. Jeg har det mye bedre mentalt enn jeg har vært på lenge, men alt er ikke helt der jeg vil at det skal være. Forrige festival sitter også godt festet i hjernebarken, noe som gjør at det ikke er like lett å slippe. Men min opplevelse av festivalen har vært mye bedre denne gangen. 

Det har likevel vært slitsomt, og litt stressende å se filmer for så å skrive om dem. Noen ganger har det vært så slitsomt at jeg nesten ikke får en pust i bakken før det begynner igjen. Mye av dette er min egen feil. Jeg har en tendens til å velge for mange filmer på en gang, rett etter hverandre. Derfor skal jeg planlegge bedre til neste festival.

Når alt dette er på bordet, liker jeg det?  Summen av opplevelse er at jeg ikke kunne vært foruten. Jeg hadde ikke gjort dette om jeg ikke trivdes med det. Det er liksom min greie, en tid på året hvor jeg setter pause på alt annet og fokuserer på dette. Når det er sagt hadde det vært greit å ha flere å gå med på festivalen. Men nok om meg, let’s talks about the moviezzz.

The Cleaners

Jeg var klar over at Facebook hadde mange forskjellige moderatorer som sjekket at alt fungerte som det skulle. Det jeg ikke visste var at de hyrte inn eksterne selskaper for å gjøre mesteparten av jobben. Blant annet å sjekke at bilder følger deres retningslinjer.

I The Cleaners får vi se hvordan menneskene, fra de eksterne selskapene, jobber. Dag ut, dag inn sitter de og ser på mange bilder. Det er ikke bare hyggelige ting de kommer over, men også mye forferdelig. Jeg tror ikke jeg hadde taklet en slik jobb. Til slutt hadde jeg nok blitt vant til det. Men hvorfor skulle jeg ønske det?

Samtidig har vi også det som blir fjernet, som ikke burde vært tatt bort. Som for eksempel det ikoniske bildet fra Vietnamkrigen hvor et nakent barn står mellom flere individer. Fokuset i dette bildet er krigen og det forferdelige rundt, ikke barnet. Facebook fjernet det på grunn nakenhet, noe som bryter med deres retningslinjer. Til slutt ble det tatt opp igjen.

Pick of the Litter

Pick of the Litter var en av dokumentarene jeg så mest frem til. Dokumentaren følger fem valper i deres trening til å bli førerhund for blinde. Som jeg skrev i anmeldelsen, savner jeg et litt mer kritisk blikk. Men man kan ikke få alt her i verden.

Boys who like Girls

Dokumentaren Boys Who like Girls viser hvordan organisasjonen Mava (Men Against Violence & Abuse) hjelper gutter til å se den sunne siden av maskulinitet. Dette er satt i kontekst av den grusomme gjengvoldtekten på en buss i 2012. Dokumentaren fremhever viktigheten av å lære opp våre gutter til å ta et nei for et nei, og at det kanskje ikke er jentene som trenger å bli lært opp. Les anmeldelsen her.

Silvana – Väck mig när ni vaknat

Dokumentaren om Silvana Imam er mange ting. Først og fremst er det en studie av artisten Silvana, hennes familie og hva hun står for. I tillegg er det også en kjærlighetshistorie mellom henne og Beatrice Eli.

Filmen er regissert av Mika Gustafson, Olivia Kastebring og Christina Tsibanelis. Det er et ganske nært blikk på Silvana, og jeg føler at jeg blir ganske godt kjent med henne. Inn i mellom alt det andre får vi mer regisserte scener hvor vi får mer innblikk i Silvanas indre liv. Filmen bruker mobilopptak og virkemidler for å fortelle historien til Silvana. Jeg skal ikke gå inn på så mye mer, for da kan jeg fort røpe for mye. Noe av gleden med filmen er å oppleve alt samen med Silvana selv. Ikke gå glipp av den veldig gode, og nære dokumentaren om Silvana.

Aktivisti

Riikka Karppinen er Finlands yngste bystyremedlem (for miljøpartiet). Nord i Finland har man lyst til å åpne en ny mine fordi det er funnet et sjeldent metall som de ønsker å utvinne. Fremst i rekken for å kjempe mot dette står Riikka. Dokumentaren er et blikk på kampen hennes, og ikke minst blir vi godt kjent med hovedpersonen.

Det første jeg tenkte var at Riikka er en kvinne som er positiv uansett hvilken motstand hun får. Det skinner gjennom hele dokumentaren. Hun vil så mye, og tar på seg en del for å vinne frem. Hennes far er selv en gruvearbeider, og sitter i et annet parti. Hun synes selv det er rart å skulle sitte og argumentere mot sin egen far i bystyremøter. Mye fordi hun vet allerede hva han mener, og hva han kommer til å si.

Aktivisti er et nært blikk på Riikka som har et stort pågangsmot. Aldri gi deg!

Avslutning
I det jeg skriver dette, er det ikke mye igjen av festivalen. Jeg sitter igjen med mange gode inntrykk, fra mange gode filmer. Tendensen for hvert år er at jeg ser mer og mer dokumentarer. Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å få til en miks mellom fiksjon og dokumentar, men slik ble det nå denne gang. Kanskje jeg burde planlegge bedre? Uansett er det heldigvis ikke helt over for denne gang.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.