Karakterdypdykk – Xander Harris

Første Karakterdypdykk tar et velfortjent kritisk blikk på Alexander Harris fra Buffy the Vampire Slayer. Jeg er så lei av at publikum og karakterene rundt ham tilgir og lar han holde på.

maxresdefault

Da er jeg stolt over å endelig kunne presentere denne spalten. Selve spalten har jeg valgt å kalle Karakterdypdykk, en artikkelserie hvor jeg går mer inn på enkeltkarakterer. Hovedideen var å gi mer plass til de karakterene som jeg følte jeg ikke fikk analysert nok i sesonganalysene. Da sier det også selv at jeg ønsker å både ta et blikk på positive og negative karakterfremstillinger. Jeg vil ikke holde tilbake noe, og slipper løs min vrede på de rollefigurene som fortjener det. Hvorfor åpner jeg spalten med å kritisere en spesifikk karakterer, når dette er ment mer positivt? Det er fordi, som jeg også poengterer under, at jeg føler denne karakteren får holde på uten noen særlige konsekvenser. Det er visse små grep som kunne bli tatt for å problematisert det bedre. Jeg skal ikke snakke så mye om hva jeg syntes de burde gjort, men noe vil bli tatt opp. Jeg regner med du er spent på hvem jeg skal snakke om? Les videre

Påtvunget dramatikk – Will they or won’t they

Er denne narrative fortellerteknikken like manipulativ som jeg beskriver den? Eller har den en positiv effekt på dramatikken som jeg har oversett?

BtVS S02E22 Close Your Eyes

Tv-serieprodusenter har en tendens til å bruke de samme klisjeene om og om igjen. I denne artikkelserien, ønsker jeg å belyse noen av dem og forklare hvordan de kan være både positiv og negativ. Jeg har valgt å kalle spalten for Påtvunget dramatikk, da mange av disse fortellerteknikkene som jeg ønsker å belyse, har en tendens til å være manipulative. I denne artikkelserien vil jeg blant annet ta for meg Will they or Won’t they, trekantdrama og hvorfor det er nesten umulig for menn og kvinner å være venner. Sistnevnte er ikke en fortellerteknikk, men det er noe som går igjen og kan ikke utelukkes. Det er også mulig jeg vil ta for meg andre narrative trekk, men i første omgang blir det disse tre.

Les videre

Livets utenkelige valg

The Gift er en av de beste Buffy-episodene og kanskje en av de tristeste. Den fortsetter trenden med å behandle døden og depresjonen på en god måte. Det er også kulminasjonen av en lang karakterutvikling av vampyrjegeren Buffy.

5.13

Som du kanskje har lagt merke til, er ikke Buffy the Vampire Slayer en særdeles lykkelig serie. Joss Whedon har uttalt at han synes det er mest interessant når karakterene lider. Selv om jeg kan være enig i at mye av den gode dramatikken er basert rundt tragiske hendelser og folk som ikke har det bra, er jeg likevel av den oppfatning at lykkelige mennesker er også god underholdning. The Gift er ikke dekket i lykke hele veien, men den er definitivt preget av kjærlighet mellom karakterene. Les videre

Naivt men lekent

Den første sesongen av tv-serien Buffy the Vampire Slayer er ikke et mesterverk, men fokuset på karakterene, og humoren vinner meg over selv om den har et billig b-film preg.

Buffy-the-vampire-slayer-season-1-promo-hq-04-1500

I 1992 skrev Joss Whedon manuset om den selvopptatte tenåringsjenta, som endte opp med å bli vampyrjeger. Buffy-filmen ble ingen suksess, men gjennoppstod som en særs glimrende serie, som var mer slik Whedon hadde sett for seg. Etter å ha skrevet og redigert en rekke manus fra 1992 til 1996: Toy Story (1995), Speed (1994) og Waterworld (1995) ble han kontaktet av Gail Berman. Hun var på det tidspunktet president for Sandollar Television (de som eide rettighetene til Buffy-filmen), og så et potensiale i Buffy The Vampire Slayer. Berman henvendte seg til Whedon med en ide: Hun ville at han skulle lage og produsere en tv-serie om tenåringskvinnen. Selv om Whedon hadde villet distansere seg fra den katastrofale begynnelsen i Hollywood, var han ikke lengre vanskelig å overtale. Våren 1997 begynte serien sin gang, og var bare en halv sesong.

Les videre

Uskyldighetens endestasjon

Buffy the Vampire Slayer overrasker med en episode grunnet i realismen. Borte er de demoniske metaforene, livet innhenter Buffy og Joyce. The Body tar materialet på alvor og vi står igjen med en uhyre sterk episode.

joyce-the-body-buffy

Forrige gang skrev jeg om Normal Again fra sesong seks. Jeg fortsetter litt i samme lest og presenterer en annen sterk episode fra Buffy. Dette henger også litt sammen med Buffys (Sarah Michelle Gellar) yrende depresjon i sesong seks. I The Body finner hun moren sin død på sofaen. Gjennom hele sesong fem har produsentene bygget opp til at noe kan skje med Joyce (Kristine Sutherland). Allerede i The Replacement og Out of My Mind får vi to frempek som sier noe om hva som kommer til å hende med henne: I den førstnevnte episoden har hun voldsom hodepine og i den sistnevnte faller moren om, og blir sendt til sykehuset. Les videre